Naglepuff: oktober 2007

JONA

Gud kaller Jona. Jona er en profet. Og i Joel 3/ Apg 2 står det at i de dager skal mine sønner og døtre profetere, mine trellkvinner og treller skal profetere. Så dette kallet vil jeg nå si er til oss alle.

Hva består dette kallet i: Jona 1,2
1. Bryt opp
2. Gå
3. forkynn utover

Hvorfor gir Gud dette kallet til Jona? Fordi deres ondskap har steget opp for Mitt åsyn.
Det har vært mye ondskap gjennom tidene, helt siden Adam og Eva syndet og falt fra Gud. Hvorfor er det bare Sodoma, Gomorra og Ninive som får Guds oppmerksomhet? Det er sagt at disse tre byene var helt grusomme. Andre byer og steder var kanskje onde de og, men disse tre byene sto i en helt annen posisjon i forhold til andre. De var grusomme. Gud orker ikke se på denne ondskapen mer, og Han finner ut at Han må gjøre noe med det. Så Han utser Seg Jona som talerør. Han kaller Jona til å gå til Ninive.

Når Gud ser et behov, kaller Han mennesker til å møte dette behovet. Når Gud ser ondskap, kaller Han noen til å forkynne, slik at de kan omvende seg og bli frelst. Dette er også et universelt kall. Når vi ser et behov –skal vi gå. Når vi ser ondskap –skal vi forkynne til omvendelse. For vi er Guds representanter, slik Jona var. Kallet er klart: Gud gjør oss oppmerksomme på noe, vi skal da bryte opp fra det vi driver med, der vi er, det vi gjør, og gå der behovet finnes, eller der det blir gjort urett eller ondskapsfulle gjerninger, og så skal vi forkynne ut over gjerningene, over byen, over mennesker.

Hvorfor skal vi gjøre dette? Jo, fordi Gud ber oss om det, og vi skal være lydige. Og fordi Guds karakter står imot ondskap og behov som ikke blir møtt.

Vi har lært fra NT at vi skal bli lik Jesus, at det å bli lik Jesus er å få mer av Hans sinnelag, og disse sinnelagene finner vi hovedsakelig i tre skriftsteder, forutenom egentlig hele NT: bergprekenen, Gal 5,22 (Åndens frukter) og 1.Kor 13 (Kjærlighetens høysang). Og Matt 25 (Siste avsnitt) handler om hva Gud har kalt oss til. Og for å nevne misjonsbefalingene også: Gå ut, forkynn, disippelgjør, døp, lær dem, osv..

Nå må vi huske at Ninive var en grusom by, at byen er en fiende av Israel, og Jona hatet denne byen og dette folket. Han ville ikke at de skulle omvende seg og få nåde. Han ville de skulle gå fortapt. For Ninive var en trussel mot Israel.
Så Jona løper. Han stikker av. Tar beina fatt og løper det forteste han kan. Vekk fra Gud, vekk fra kallet, vekk fra byen Han bor i.

Matteus: elsk dine fiender. Gjør vi som Jona; når Gud ber oss elske våre fiender, later vi som vi ikke hører, eller løper vi så fort beina kan bære oss, eller blir vi og er lydige? Gud elsker Jona. Men Han elsker også Ninive. Derfor gir Han ikke opp så lett, verken Jona eller Ninive. Gud elsker oss, uansett hva vi gjør eller ikke gjør for Ham.
Det første steget i kallet var å bryte opp. Dette adlyder faktisk Jona;) Men gå til Ninive, det gjør han ikke. Han stikker i motsatt retning. Han drar til Tarsis istedet. Jona brøt opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. (Som om Herrens åsyn bare var i Galilea) Jona dro bort fra Herrens åsyn. Han flyktet fra Herren.
Dette kan vi og gjøre. Det er tre plasser vi kan være når det kommer til Guds kall. Enten kan vi bli i vår trygge sone, der vi hører hjemme, det sted Gud kalte oss til å bryte opp fra, men vi nekter å gjøre det, eller vi kan flykte fra Gud, til et annet sted, eller vi kan lyde Gud og gå dit Han sender oss.

Nå snakker vi ikke hovedsakelig om å flytte til en annen by, dette kan overføres ikke bare til geografi. Det kan være et behov i nabobyen, eller ondskapen i din egen by, det kan være et menneske i menigheten din med et behov, eller som blir urettferdig behandlet.. Velger du og stå og se på, og blir i din egen trygge komfortsone, eller flykter du vekk fra situasjonen, og beveger deg til andre vennekretser, andre menigheter, eller lignende, eller velger du å gjøre det Jesus ville gjort?!
Hva er Herrens åsyn? Det er der Herren hviler Sitt blikk, der Han er, der Han vil gjøre noe.
For Gud er i arbeid hele tiden. Vi må bare åpne øynene våre, eller be Herren om det, og se hvor Han er, og hva Han gjør, og så joine Han i det Han allerede gjør. Vi skal være der Herrens åsyn er. Vi skal gjøre de gjerningene Han gjør og ville gjort. Vi er Hans representanter. Det er behovene vi skal se etter, for der det er behov, der er Guds åsyn.

Ninive var en by med stor ondskap. Herren syntes det var på tide å gjøre noe med dette. For mennesker ble såret av de, og de levde ikke et godt liv. Og de syndet grovt mot Herren. Herrens åsyn var vendt mot Ninive, og Jona ble kalt til å gå dit.
Vi må vende nesa vår mot å gjøre noe mot ondskapen, gjøre noe med umøtte behov.
Jona flyktet, via båt. Hva er vår båt? Hva er det vi flykter med og i?

Jeg tror veldig mange kristne venter på et fantastisk kall. En drøm som skal gå i oppfyllelse. De skal få et vakkert kall, bli noe stort noe, gjøre en stor forskjell i herlige omstendigheter, de skal ikke måtte ofre noe, bare få masse. Og der sitter de i sofaen sin og venter. Og venter. Og de venter forgjeves, for dette kallet kommer aldri.
For vi er alle blitt kalt. Allerede. Gud vil nok gi oss en litt mer personlig preg på kallet vårt, men hvis vi ikke åpner øynene våre og ser, vil vi ikke få noe kall. For da er vi blinde for det kall Gud har kalt oss med, allerede!
Vårt kall er: Bryt opp, gå, forkynn utover. For deres ondskap har stedet opp for Mitt åsyn. Med den vi er, på godt og vondt, skal vi gjøre dette.

Mange spør: hvordan? Og jeg må innrømme at det er fryktelig vanskelig. For hvor er de nakne, de sultne, de tørste, de fremmede, de syke og de i fengsel? Og hva kan jeg gjøre for de? Å bli kalt er ikke noe å bli høy på. Det er ingenting vi egentlig vil kose oss over, for det krever masse av oss. Det krever at vi legger ned våre egne liv, noe som mange ganger vil være forferdelig vanskelig og tungt. Og mange av oss har gjort og vil gjøre, det samme som Jona: ta beina fatt, hoppe i en båt og flykte bort fra Herrens åsyn.

Nå er det også en annen måte å flykte bort fra Herrens åsyn på. Jeg tror at når vi velger å overse kallet, eller løpe fra kallet, vil det umiddelbart føre til avstand mellom Gud og oss. Vi vil ikke lenger ha det nære og intime fellesskapet med Han. Så kanskje bør vi spørre oss selv om de gangene Gud er fjern, om vi kan ha misset Hans kall, latt være å gjøre som Han kalte oss til? Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at Gud kan virke fjern, langt derifra! Men kanskje vi kan prøve oss selv på dette.
Kallet er altså:

1. forkynne omvendelse der det er ondskap

2. Møte behov der vi til enhver tid er, og der vi ser et behov.

Og hvis vi løper bort fra kallet, bør vi kanskje se litt nærmere på hva som skjer med Jona, og se om det kan sammenlignes med vårt liv.. For hva skjer med Jona når han flykter bort fra Herrens åsyn? Gud jakter på han. Gud lar ham ikke slippe unna. Båten han flykter med og i, blir rystet. Og de menneskene som er sammen med Jona, det går utover de også!
For å ta et eksempel, som jeg er meget usikker på om er realistisk, og skal ikke tenkes på som annet enn et eks: Hvis menigheten din gjør urettferdige handlinger, som står Gud i mot, og du får beskjed fra Gud om å forkynne til omvendelse der, men du nekter å gjøre det, og bare bytter menighet, og Gud begynenr å jakte på deg, vil det gå utover den nye menigheten du har begynt i. For det vil begynne å storme. Og menigheten kan stå i fare for å bli knust.

Men vi ser også at alle ting blir vendt til det gode for Gud. Skipsfolket blir grepet av stor frykt for Herren og de ofrer til Ham og avleger løfter. Vi må passe oss for å ikke dra med oss andre ned i dragsuget når vi selv ikke adlyder Gud. Vi må gjøre som Jona: når det blir fare for andre, må vi be om å bli kastet på havet. Da vil havet stilne, og Gud vil jakte etter deg.

Men det er ikke i vrede Gud jakter på Jona her. Og Gud ville ikke skipsfolket noe vondt. Men det er konsekvenser av å ikke følge Guds kall. Og det er ikke noe mystisk kall. Vi trenger ikke å få panikk, vi trenger ikke bli fortvilet, fordi vi føler vi ikke ser Guds kall. Hans kall er rett foran nesa på oss hver dag. Mennesker som lider, mennesker som har behov, mennesker som lider urettferdig. Men jeg vil også bare kort nevne at det også er opp til oss å la folk få tjene oss. Vi har masse behov selv, og vi skal ikke gi det på båten, og glemme oss selv. Men vi har ansvar for å åpne oss opp for andre menenskers hjelp, slik at de kan utføre Guds kall. Hvis et menneske ikke vil hjelpes, da kan det ikke hjelpes. Vi må tillate andre å elske oss, våge å bli elsket. Vi må tillate andre mennesker å møte våre behov. Hjelpe oss med urettferdige behandlinger.

Kanskje neste gang vi hører at Marita og Annie blir urettferdig behandlet på sykehuset eller hos en lege, så bør vi kanskje skrive et lite brev og la de involverte få vite hva vi synes om dette. La vår stemme høres, og ikke bare la det upåaktet gå hen.. Vi skal ikke anklage, men vi kan gjøre noe! Vi kan gjøre det i kjærlighetens tegn, i Jesu navn!
Og så var det fisken. Fisken slukte Jona. Hva er vår fisk? Kanskje er det depresjon, kanskje er det sinne, kanskje er det hytta på fjellet, kanskje er det ferien i Syden, kanskje er det en sykdom, en plage..?

For Jona var fisken en stor fisk som slukte han levende. I fiskens buk satt Jona i tre dager. Der inne kan jeg tenke meg at det var fælt. Masse slim, masse uggibuggi. Masse ihjeltygde småfisk. Det må ha stinket bra vondt der inne, og det må ha vært mørkt. Våre mørke steder, der det er grusomt illeluktende og masse uggibuggi, slim og ihjeltygde småfisker, kan vi være der fordi vi har løpt fra Gud?

Nå må jeg igjen skynde meg å si at det ikke her er snakk om at hver gang vi er i dødsskyggenes dal, i mørke skoger, i kvelende hager, så er det fordi vi har løpt fra Gud! Gud har lovet å være sammen med oss på disse plassene, gå gjennom de med oss. Så det er ikke alltid et tegn på at vi har løpt fra kallet vårt, altså! Men igjen et tankekors. Men fisken kan symbolisere mye, og bare du kan vite hva slags fisk som sluker deg når du løper fra Gud og ikke adlyder Hans kall.

Nå vet vi jo også som en liten innskytelse her at Jonas tre dager og tre netter i fiskens buk er en symbolhandling for Jesus tre dager og tre netter i jordens hjerte; døden.
I fiskens buk snakket Jona til Herren. Han ba. Det måtte en fisk til for at Jona skulle omvende seg og følge kallet. Han trengte en oppvekker. Han trengte en mør setting, en mørk tid. Han fant ut at det var bedre å følge Guds kall enn å være alene, ensom, på en mørk plass, på en ekkel plass.

Noen ganger må ting settes i perspektiv for oss. Kanskje det er det fisken symboliserer. Et nytt perspektiv. Gud tar oss til et sted, enten fysisk, eller i psykisk forstand, eventuelt i bilder, der vi ser hvordan livet vil være om vi ikke følger Guds kall. Ikke som en straff fra Herren. Herren straffet ikke Jona, Herren viste han bare hvordan livet hans ville være om han ikke ville følge Guds kall.

Der i fiskens buk ba Jona til Herren. Og vi får en forklarelse på hvordan det er å sitte i fiskens buk, slik det også vil være for oss om vi ikke adlyder Guds kall: Han sitter i dødsrikets dyp. Han ble kastet i dypet, ut i havets hjerte, vannstrømmene omgav meg, alle Guds bølger og brottsjøer gikk over han. Han ble kastet bort fra Guds øyne, vannene trengte seg inn på han helt til sjelen. Dypet lukket seg rundt han, tang viklet seg rundt hans hode. Han for ned til fjellenes grunnvoller, jorden med sine bommer lukket seg bak han for evig. Og så priser Jona Gud. Og Gud lot fisken spy han ut på tørt land.

Gud frelser oss fra døden. Gud frelser oss fra vår selviske vei. Gud frelser oss fra fortvilelse og håpløshet. Og nå kalte Gud enda en gang Jona til å gå til Ninive. Denne gangen litt mer spesifikt:

1. Stå opp
2. Gå
3. forkynn for den det budskapet Jeg sier til deg

Og denne gangen går Jona. ”Om førti dager skal Ninive ødelegges” ble det ropt ut i Ninive. Førti dager. Førti er et kjent tall. Jesus fastet i førti dager. Moses bodde i Egypt i førti år. Og deretter førti år i ørkenen, og Israelsfolket vandret i førti år i ørkenen.

”Da trodde folket i Ninive på Gud”

Til Jonas store ergrelse. De ropte ut en faste, kledde seg i sekkestrier, og satte seg i støvet. De ropte til gud av all kraft, de vendte om fra sin onde ferd, og Gud så dette, og angret den onde ulykken, og gjorde det ikke. Ninive ble spart –for nå. Jona syntes meget ondt om dette. Det står at han ble vred. Og så får vi vite årsaken til at Jona stakk. Han hatet Ninive og folket der, og ville ikke gå dit, fordi han tenkte seg at de vile omvende seg, og dette ville ikke Jona at de skulle. For Jona visste om Gud at Han er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde.

Jona kjente Gud. Veldig godt. Jona kjente til Guds karakter, og dette var grunnen til at han ikke ville gå. Han ville ikke at folket skulle omvende seg og få en sjanse til. Jona gikk med hat i hjertet, og endatil elske Gud ham. Jona ville at hans fiender skulle gå fortapt –og enda elsket Gud ham. Gud er sannelig rik på miskunn.

Vi vil kanskje heller ikke gå –fordi vi mener at de vi kalles til å gå til ikke fortjener det, er verdt det. De er kanskje våre fiender, og vi vil ikke akkurat besøke de, gi de gaver, eller vår tid og energi. Det er ikke lett for meg å gå til søsterns samboer, som er min fiende, og møte hans behov. Da har jeg heller lyst til å løpe vekk. For hvorfor skal Gud bry seg om han, når han er min fiende, og han er ond? Men Gud bryr seg også om han. Han vil at jeg skal gå til han og forkynne omvendelse. (på en eller annen måte). Men dette er fryktelig vanskelig! Så Guds kall er mer vanskelig enn lett, mer mer komplisert enn enkelt, mer vondt enn godt.. Men Gud kaller oss likevel til å gjøre det. ”Elsk dine fiender” sier Jesus i bergprekenen. Og det er det Jona kalles til, men ikke vil. Men han finner ut at det er bedre å gjøre det.

Men etter at han har gjort det, går Jona ut av byen til øst, og setter seg ned og ber Gud om ta fra han livet, for han syhnes det er bedre for han å dø enn å leve.
Jona var nok et følelsesmenneske, litt temperamentsfull og kanskje.. Han følte nok at han ble tvunget til å gjøre Guds vilje, og da han ikke så en annen utvei gjorde han det. Men etterpå blir Jona deprimert. Han vil bare dø. Han er vred –fordi han vet at Gud er nådig og barmhjertig og kommer til å vise de miskunn, og så vil Ninive ikke gå fortapt, noe Jona vil.
Vil vi våre fiender vondt? Det er iallfall slik vi er etter syndefallet. En fot for en fot, en hand for en hand, en tann for en tann. Vi vil at våre fiender skal ha det vondt. Vi vil iallfall ikke vise de veien til Gud.

Og det er når Jona er deprimert og ber Gud om å få dø, Herren lærer Jona en lekse. Man kan nesten se et smil, et lurt smil på Guds ansikt, idet Han gjør dette.. Men også mye lidenskapelig kjærligheten er bak denne kjærligheten, både for Jona og folket i Ninive.
Det er varmt og solen steker på Jona. Han har laget seg en liten hytte, men den dekker ikke så veldig godt for solen. Så Herren lot en plante vokse opp for å gi Jona skygge over hode, slik at den kutte lette på forargelsen Jona kjente på.

Gud bryr Seg om Jona. Han har omsorg og viser omsorg der i utkanten av byen. Gud husker på Jona, selv om oppdraget er utført. Gud er ikke interessert i menneske rosm bare adlyder og så kaster Han de vekk. Gud bryr seg inderlig om hvert enkelt menneske, uansett hva vi foretar oss eller ikke. Guds omsorg tar aldri slutt. Ikke når vi blir så deprimerte at vi vil dø en gang. (Dette skulle jeg visst i sommer, da jeg trodde Gud forkastet meg og ikke brydde seg fordi jeg var så langt nede)

Jona gledet seg masse over denne planten, fordi den ga han behag, glede og skygge fra den forferdelige varme heten fra solen. Jona satt her og ventet for å kunne se hva som skjedde med byen.
Men neste morgen lar Gud en orm bite i planten så den visner. Og Gud lar det komme en glohet østavind. Solen brant på hodet til Jona, og Jona ble helt avmektig. Og igjen ber han til Gud om å få dø, fordi det er bedre å dø enn å leve.

Da svarer Gud ham. Men ikke ved å la han dø, nei, ved å spørre et spørsmål. Er det godt at du er sint pga. planten? Jona svarer ja. Da kommer Herren med leksa: Du har medynk med planten som du ikke har strevd med, heller ikke fått til å vokse. Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, der det er mer enn 12x10 000 mennesker..?

Jona brydde seg om planten fordi den gav han noe, fordi den møtte hans behov, fordi den ga han skygge fra en brennhet sol. Gud har skapt menneskene i Ninive, de er mennesker, skapt i Hans bilde en gang, og som han har strevd med, skulle Han ikke da ha medynk med de? Gud bryr Seg om alle mennesker. ”For at ingen skal gå fortapt!” 2.Pet 3,9 Gud er tålmodige med alle mennesker, for Han vil at alle skal bli frelst. Jona var den første profet og evangelist og forkynner som gikk til hedningene. Allerede i GT viste Gud oss at Han ønsket at alle hedningene også skulle bli frelst.

Vi skal likeledes ha medynk med alle mennesker, våre fiender og de som driver med ondskap også. Vi skal huske på at Gud vil at alle skal bli frelst, og at vi ikke lever for at mennesker skal gi oss skygge for solen (altså for egen vinnings skyld)