Jula 2007

GOD JUL !!!

Joda, litt sen kanskje, men det er da litt jul enda;) Jula varer helt til påske.. har jeg hørt..
Og nå begynner rakettene å høres, og vi vet vi nærmer oss et helt nytt år, med blanke ark og fargestifter tel..

Denne julen var noe annerledes for meg. De jeg vanligvis pleier å feire jul med, dro sin kost.. He, he.. neida. Men dro gjorde de. De dro Nordover, fordi de synes det var så stygt med all denne fantastiske rimen på trærne, denne vidunderlige vintersolverven, dette beundringsverdige lyset som har vært i tiden fram mot jul. De fant ut at de heller ville feire den i Nord Trøndelag, på et lite sted kalt Salsbruket. Ja, gå og sjekk i Norges kartet ditt nå, for tro det eller ei, det er faktisk et bitte- bitte lite sted i Nærøy kommune som heter Salsbruket. Så lite var det, at de var nødt til å komme fra Aftenposten for å sjekke at det stemte, noen år tilbake (tja, i alle fall et tiår siden.. pluss mer). I Aftenposten skrev de at de hadde tatt av fra Høylandet, og så kjørt over skraudalen (jepp, det heter faktisk det!;) og de følte de aldri kom noen sted. Ja, det er nettopp det Skraudalen er kjent for. Det er en forhekset fjellstrekning. Man kommer aldri fram. Slik føles det. Jeg lover. At jeg husker aftenposten skrev det, er et mirakel i seg selv, for min hukommelse, ja, den er fælt lite å skryte av! Det vet de som kjenner meg godt.

Tilbake til familien min som dro sin kost..
De ville neimen ikke være her i det nydelige vinterværet nei. De ønsket seg mildvær og storm, og pakket bilen og kjørte sin vei. Mens jeg ble igjen alene. Mutters alene. Ja, du hørte riktig. Mutters alene!! Jeg vinket med tårene i øynene, kunne ikke forstå hvorfor de ikke ville feire jul sammen med meg.

Neida. Jeg bare tuller. Delvis i alle fall. Jeg hadde mine egne planer serru. De dro Nordover, og jeg skulle denne julen feire sammen med noen jeg aldri hadde feiret sammen med før, men som jeg ønsket å feire sammen med. Og gledet meg til å feire sammen med.

(Lurer på om noen leser bloggen min i det hele tatt? Ha, ha.. Kanskje skriver jeg for tomme ører.. ;)

Uansett.. - Min jul skulle dreie seg mye om bl.a. å planlegge interrailturen til Frankrike og italia, pluss gå gjennom 25000 bilder tatt på fem måneder, for å slette de ubrukelige, hvilke jeg vet ikke er så veldig mange, for jeg har da ikke hjerte til å slette de som er skarpe, klare, og greie, serru. Neida, kunne jo hende jeg fikk bruk for de en dag.. (Kjekt å ha, kjekt å ha.. Øystein Sunde for de som ikke kjenner sangen). og hvis du lurer på hvorfor jeg skriver så mange detaljer, og så mye rundt faktaene og det som virkelig betyr noe, så er det for å prøve å gi deg en noe lengre historie, som jeg håper kan få deg til å dra noe, om ikke mye, så ørlite granne i alle fall, på smilebåndet.

Ja, så saken er den at jeg hadde mye mer enn nok å få gjort unna i løpet av ferien da skjønner du. La meg si det sånn; bøkene jeg tenkte jeg kunne lese i dø-periodene har ikke blitt rørt! Dog; en ting må innrømmes, jeg har smuglest en bok om digital fotografering som jeg kjøpte lillejulaften, men jeg var på besøk hos de jeg feiret jul med. Joda, jeg kommer til det også. Patience, friend. Patience!

Jeg har altså ikke rukket å gjøre så mye av det jeg skulle gjøre, nettopp fordi før julaften hadde jeg to smårollinger ved navn Andreas og Sander løpende rundt meg (mine to adorable nevøer! selvfølgelig de vakreste guttene i verden, så beklager til alle mødre der ute som tror at deres sønner er de vakreste..) (-Okey, det var klisjé! Ja, ja.. det får gå, det er tross alt jul;)
Når de først var dratt, var jeg dønn utslitt, og ikke i stand til å gjøre det jeg hadde planlagt for dagen. og slik fortsatte det.
Og når jeg så kom tilbake fra feiringen (jada, jada.. kommer til det in a minute, ikke mas!) har jeg lissom ikke fått det til sånn ordentlig. det er lissom bare noe i meg lissom, som ikke funker lissom. Lissom. Skjønner du, lissom?

Men feiringen var topp. Lillejulaften satte jeg meg på disse jernbanelinjene som fraktet meg til min tantes hus på Rødtvedt. Ja,d et er faktisk en plass utenfor Oslo, som også en jernbanelinje fører deg til. Hvor i Norge er det ikke disse jernbanelinjene fører deg hen? Jo, nå vet jeg det; Salsbruket!!! det er komplett umulig å komme seg på egenhånd fra Grong (dit hvor jernbanelinja er nærmest - sånn cirka to timer unna faktisk..) til Salsbruket, hvis du da ikke tar taxi da, så helt komplett umulig blir det jo ikke da.. men taxi er jo egentlig bare et alternativ for advokater og leger og sånn da, så.. For oss gjennomsnittsarbeidende (okey da.. så er ikke jeg blant de ennå.. litt treg med å komme meg ut i arbeidslivet.. er litt for glad i utdannelse og i det å lære noe nytt hele tiden.. men jeg nærmer meg, med stormskritt! ;) (hey, la du merke til den gjentagelsen der eller? Storm i Nord, og nå stormskritt.. ha, ha.. jeg er så flink altså;) du skjønner det at jeg var på workshop med Morten Krogvold (hvis du ikke vet hvem han er, MÅ du straks gå på nett (okey, etter du har elst ferdig denne bloggartikkelen, da.., og finne det ut!! Viktig å vite hvem han er om du er norsk. Men også hvis du ikke er norsk.)
Uansett, etter å ha vært på workshop med Herr Krogvold, vet jeg nå hvor viktig det er med gjentakelser, og jeg regner med at det ikke bare gjelder for bilder?!?! Både gjentakelser av farge i et bilde, og gjentakelser av form. =) Joda, Herr Krogvold, jeg har lært.. Satt jo på andre rad - du sa jo at det er mest likely to be us på første og andre rad, som får suksess i fotoverden:) (Vil du lese mer om workshopen finner du den på www.bjerkely.fhs.no. Gå til nettavisa, og let deg fram til artikkelen som heter "Unntakstilstand på Bjerkely) - Skrevet av meg. (Sånn at du vet det lissom;)

Jo, men tilbake til julefeiringen. Jeg kom meg altså til slutt til tanta mi og hennes lille familie. Her var jeg tre dager, fikk treffe ste-kusina mi for første gang, som var veldig hyggelig. Skjønner godt hvorfor hun er godt likt og har mange venner (hun fikk gaver av vennene sine, og ikke en av gavene var under 300 kroner!), for hun kunne jammen meg kommunisere. =) Veldig herlig å treffe mennesker man slipper å være redd for å slippe opp for samtaleemner med!

I kirken julaften møtte vi på Josef, Maria og Jesusbarnet. Og vi fikk høre litt om engler. Men ikke om englene til Martha Louise. Men det var kanskje like greit. Jeg personlig liker vel bedre englene i kirka. Og det morsomte fra gudstjenesten var en far som sovnet, hvor sønnen priket på søsterens skulder og påpekte dette, og så like etterpå blåste han i farens øre, uten at faren våknet. Ha, ha.. så spørsmålet om hvorfor noen kristne møter og gudstjenester skal være så dørgende kjedelige, ja, det tenker jeg en del på. Har du svar, skriv inn;)

Jeg så også en dame som snudde seg og hysjet på et lite barn. Damen var nok av den gamle skole, for der jeg kommer fra, dvs.min menighet, setter vi stor pris på liv når vi hører det. Alle barna hører Guds rike til, står det i Guds ord. Og familien som satt framfor oss var så utrolig søt. To små gutter (på alder med mine nydelige nevøer -ja her kom det en gjentakelse til.. Så du det, eller Krogvold?) og foreldrene var utrolige skjønne. Det var forresten denne yngste av disse guttene denne damen hysjet på, og selv om jeg ikke kjente pappen, ga vi hverandre et blikk som fortalte at vi syntes det var litt slemt gjort av damen.. Tross alt var det til og med julaften ;)
Men kirkemøtet ble over det og, og vi skulle hjem til våre pakker.

En annerledes oppakning av gavene, nye tradisjoner, og det er alltid spennende. Jeg storkoste meg, og har nå minner og ta vare på fra jula som var annerledes enn andre juler hittil i mitt liv. Måtte det komme mange av de!

Nå må jeg vel avslutte, for all humoren min rant visst over og ble borte for ei stund siden nå. Men med dette, ønsker jeg alle en god jul videre!

..og hvis jeg ikke skriver mer i år; Godt nyttår!!! =)

Tilbake til Paris

22. Januar bærer jeg igjen avgårde til Paris, for et nytt forsøk. Sist forsøk endte opp med bekkenlåsning og stirring i taket på hotellrommet. Denne gangen håper jeg på å få se en god del av Paris.
Jeg skal på en fire ukers tur til Frankrike og Italia; på en slags interrailtur. Jeg begynner i Paris, hvor jeg skal bo hos ei venninne som jobber i sjømannskirken. Det blir veldig koselig! I de ti dagene jeg er her vil jeg mest sannsynlig farte til Eurodisney, Versaille, og noen småsteder utenfor Paris -for å ta bilder. POenget med hele turen er bilder :) Å fotografere er min lidenskap, og den skal virkelig komme til full utnyttelse under turen!
Fra Paris 1.februar flyr jeg så til Venezia, og får med meg slutten av karnevalet, og det som blir det mest spennende for meg; kontrastene fra feitetirsdag, hvor karnevalet når sin topp, til fasteonsdag, da det er folketomt i gatene, før jeg så får med meg det daglige livet på torsdag, før jeg vender nesa mot andre deler av Italia, kanskje Firenze, før jeg kommer til Roma.
Fra Roma drar jeg så videre inn i Frankrike igjen, innom Nice og Marseille, kanskje Nimes og Avignon, før jeg flyr hjem til Norge fra Nice i midten av Februar. Dette kommer til å bli en spennende tur!

Å se tilbake

Livet mitt. Jeg vokser opp. Jeg blir voksen. Jeg ser tilbake. Og ser så mye klarere enn da jeg var barn. Jeg ser alle hvorfor’ene. Jeg ser alle hvordan’er. Jeg ser årsakene. Jeg ser grunner. Jeg ser sannhetene. Jeg ser tydeligere. Ikke lenger som gjennom tåke og slør. Men krystallklart. Jeg ser trådene nå. Jeg ser. Jeg ser orden ut av kaos. Jeg ser ryddigheten ut av forvirringen. Jeg ser veien ut av labyrintene. Jeg kan høre nå. Jeg kan lytte nå. Jeg kan smake nå. Jeg kan føle nå. Jeg kan se nå. Nå skjønner jeg. Nå forstår jeg. Nå ser jeg sammenhengene. Nå fatter jeg. Nå blir det oppklart. Nå ser jeg løsningene. Nå ser jeg håpet i håpløsheten. Nå ser jeg rett og slett.

Livet mitt. Jeg vokser opp. Jeg blir voksen. Jeg ser tilbake. Og ser så mye klarere enn da jeg var barn.

Når jeg ble voksen la jeg av meg barnet. Men for å bli ordentlig voksen må jeg redde barnet. Må jeg bli barnet igjen, og føle det barnet føle. Se det barnet så. Høre det barnet hørte. Oppleve det barnet opplevde. Igjen. Og igjen. Til den dagen det slutter å gjøre vondt. Til den dagen jeg har tilgitt alt og alle. Til den dagen alle mysterier blir løst. Til den dagen all skyld er blitt ettergitt og slettet. Til den dagen båndene løsner og tilslutt kuttes av. Til den dagen jeg kan smake frihet for første gang. Til den dagen jeg har tatt kontroll i mitt eget liv. For den dagen er nær. Den kommer.

Livet mitt. Jeg vokser opp. Jeg blir voksen. Jeg ser tilbake. Og ser så mye klarere enn da jeg var barn.

All smerten skal føles. All sinne skal ryke. Enhver bitter rot skal rykkes opp. Hvert tornekratt skal fjernes. Alle undertrykte følelser skal få komme fram. Hver tåre skjult under smil skal få renne. Hver hulk som ikke ble tillatt skal få komme fram i lyset. Alle vrange tanker og tankebygninger skal bli prøvd foran en jury og få en dom. Regnskapet over min barndom og min ungdom skal bli gjort opp. Grundig og uten hemmeligheter. Alt skal fram. Ingenting skal slippe unna.

Livet mitt. Jeg vokser opp. Jeg blir voksen. Jeg ser tilbake. Og ser så mye klarere enn da jeg var barn.

TK 18.11.07

Gud sa: "Jeg vil gi deg skatter i mørket, og rikdommer skjult på hemmelige steder!"
Han sa: Jeg vil gå med deg gjennom ild, vann og gjennom dødsskyggenes dal.

Skatter i mørket. Mørket kan være smerte, sorg, savn, dype og intense lengsler. Hva slags skatter er det Herren vil gi meg i mine smerter, min sorg, min savn og mine lengsler? Det er når vi er i mørket vi trenger disse skattene. Så hva slags skatter snakker Gud om? Er det erfaringen vi får? Ved å gå gjennom dødsskyggenes dal, gjennom sorgens landsskap og ved å våge å lengte, blir vi rikere som mennesker, og vi kan komme nærmere Herren, men er det disse skattene Herren taler om eller er det noe annet jeg har gått glipp av?
Jeg vil ha skatter i det mørket jeg går i. Jeg vil finne rikdommene på de skjulte plassene. Jeg er i desperat behov for skatter og rikdommer skjult for denne verden, hinsides denne verden.

Gud sa: Jeg vil jevne ut det bakkete land.
Er det skatten? Er det rikdommen?

Isaks begravelse og minnestund

Den første snøen.. 11.Oktober

JONA

Gud kaller Jona. Jona er en profet. Og i Joel 3/ Apg 2 står det at i de dager skal mine sønner og døtre profetere, mine trellkvinner og treller skal profetere. Så dette kallet vil jeg nå si er til oss alle.

Hva består dette kallet i: Jona 1,2
1. Bryt opp
2. Gå
3. forkynn utover

Hvorfor gir Gud dette kallet til Jona? Fordi deres ondskap har steget opp for Mitt åsyn.
Det har vært mye ondskap gjennom tidene, helt siden Adam og Eva syndet og falt fra Gud. Hvorfor er det bare Sodoma, Gomorra og Ninive som får Guds oppmerksomhet? Det er sagt at disse tre byene var helt grusomme. Andre byer og steder var kanskje onde de og, men disse tre byene sto i en helt annen posisjon i forhold til andre. De var grusomme. Gud orker ikke se på denne ondskapen mer, og Han finner ut at Han må gjøre noe med det. Så Han utser Seg Jona som talerør. Han kaller Jona til å gå til Ninive.

Når Gud ser et behov, kaller Han mennesker til å møte dette behovet. Når Gud ser ondskap, kaller Han noen til å forkynne, slik at de kan omvende seg og bli frelst. Dette er også et universelt kall. Når vi ser et behov –skal vi gå. Når vi ser ondskap –skal vi forkynne til omvendelse. For vi er Guds representanter, slik Jona var. Kallet er klart: Gud gjør oss oppmerksomme på noe, vi skal da bryte opp fra det vi driver med, der vi er, det vi gjør, og gå der behovet finnes, eller der det blir gjort urett eller ondskapsfulle gjerninger, og så skal vi forkynne ut over gjerningene, over byen, over mennesker.

Hvorfor skal vi gjøre dette? Jo, fordi Gud ber oss om det, og vi skal være lydige. Og fordi Guds karakter står imot ondskap og behov som ikke blir møtt.

Vi har lært fra NT at vi skal bli lik Jesus, at det å bli lik Jesus er å få mer av Hans sinnelag, og disse sinnelagene finner vi hovedsakelig i tre skriftsteder, forutenom egentlig hele NT: bergprekenen, Gal 5,22 (Åndens frukter) og 1.Kor 13 (Kjærlighetens høysang). Og Matt 25 (Siste avsnitt) handler om hva Gud har kalt oss til. Og for å nevne misjonsbefalingene også: Gå ut, forkynn, disippelgjør, døp, lær dem, osv..

Nå må vi huske at Ninive var en grusom by, at byen er en fiende av Israel, og Jona hatet denne byen og dette folket. Han ville ikke at de skulle omvende seg og få nåde. Han ville de skulle gå fortapt. For Ninive var en trussel mot Israel.
Så Jona løper. Han stikker av. Tar beina fatt og løper det forteste han kan. Vekk fra Gud, vekk fra kallet, vekk fra byen Han bor i.

Matteus: elsk dine fiender. Gjør vi som Jona; når Gud ber oss elske våre fiender, later vi som vi ikke hører, eller løper vi så fort beina kan bære oss, eller blir vi og er lydige? Gud elsker Jona. Men Han elsker også Ninive. Derfor gir Han ikke opp så lett, verken Jona eller Ninive. Gud elsker oss, uansett hva vi gjør eller ikke gjør for Ham.
Det første steget i kallet var å bryte opp. Dette adlyder faktisk Jona;) Men gå til Ninive, det gjør han ikke. Han stikker i motsatt retning. Han drar til Tarsis istedet. Jona brøt opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. (Som om Herrens åsyn bare var i Galilea) Jona dro bort fra Herrens åsyn. Han flyktet fra Herren.
Dette kan vi og gjøre. Det er tre plasser vi kan være når det kommer til Guds kall. Enten kan vi bli i vår trygge sone, der vi hører hjemme, det sted Gud kalte oss til å bryte opp fra, men vi nekter å gjøre det, eller vi kan flykte fra Gud, til et annet sted, eller vi kan lyde Gud og gå dit Han sender oss.

Nå snakker vi ikke hovedsakelig om å flytte til en annen by, dette kan overføres ikke bare til geografi. Det kan være et behov i nabobyen, eller ondskapen i din egen by, det kan være et menneske i menigheten din med et behov, eller som blir urettferdig behandlet.. Velger du og stå og se på, og blir i din egen trygge komfortsone, eller flykter du vekk fra situasjonen, og beveger deg til andre vennekretser, andre menigheter, eller lignende, eller velger du å gjøre det Jesus ville gjort?!
Hva er Herrens åsyn? Det er der Herren hviler Sitt blikk, der Han er, der Han vil gjøre noe.
For Gud er i arbeid hele tiden. Vi må bare åpne øynene våre, eller be Herren om det, og se hvor Han er, og hva Han gjør, og så joine Han i det Han allerede gjør. Vi skal være der Herrens åsyn er. Vi skal gjøre de gjerningene Han gjør og ville gjort. Vi er Hans representanter. Det er behovene vi skal se etter, for der det er behov, der er Guds åsyn.

Ninive var en by med stor ondskap. Herren syntes det var på tide å gjøre noe med dette. For mennesker ble såret av de, og de levde ikke et godt liv. Og de syndet grovt mot Herren. Herrens åsyn var vendt mot Ninive, og Jona ble kalt til å gå dit.
Vi må vende nesa vår mot å gjøre noe mot ondskapen, gjøre noe med umøtte behov.
Jona flyktet, via båt. Hva er vår båt? Hva er det vi flykter med og i?

Jeg tror veldig mange kristne venter på et fantastisk kall. En drøm som skal gå i oppfyllelse. De skal få et vakkert kall, bli noe stort noe, gjøre en stor forskjell i herlige omstendigheter, de skal ikke måtte ofre noe, bare få masse. Og der sitter de i sofaen sin og venter. Og venter. Og de venter forgjeves, for dette kallet kommer aldri.
For vi er alle blitt kalt. Allerede. Gud vil nok gi oss en litt mer personlig preg på kallet vårt, men hvis vi ikke åpner øynene våre og ser, vil vi ikke få noe kall. For da er vi blinde for det kall Gud har kalt oss med, allerede!
Vårt kall er: Bryt opp, gå, forkynn utover. For deres ondskap har stedet opp for Mitt åsyn. Med den vi er, på godt og vondt, skal vi gjøre dette.

Mange spør: hvordan? Og jeg må innrømme at det er fryktelig vanskelig. For hvor er de nakne, de sultne, de tørste, de fremmede, de syke og de i fengsel? Og hva kan jeg gjøre for de? Å bli kalt er ikke noe å bli høy på. Det er ingenting vi egentlig vil kose oss over, for det krever masse av oss. Det krever at vi legger ned våre egne liv, noe som mange ganger vil være forferdelig vanskelig og tungt. Og mange av oss har gjort og vil gjøre, det samme som Jona: ta beina fatt, hoppe i en båt og flykte bort fra Herrens åsyn.

Nå er det også en annen måte å flykte bort fra Herrens åsyn på. Jeg tror at når vi velger å overse kallet, eller løpe fra kallet, vil det umiddelbart føre til avstand mellom Gud og oss. Vi vil ikke lenger ha det nære og intime fellesskapet med Han. Så kanskje bør vi spørre oss selv om de gangene Gud er fjern, om vi kan ha misset Hans kall, latt være å gjøre som Han kalte oss til? Jeg sier ikke at det er den eneste grunnen til at Gud kan virke fjern, langt derifra! Men kanskje vi kan prøve oss selv på dette.
Kallet er altså:

1. forkynne omvendelse der det er ondskap

2. Møte behov der vi til enhver tid er, og der vi ser et behov.

Og hvis vi løper bort fra kallet, bør vi kanskje se litt nærmere på hva som skjer med Jona, og se om det kan sammenlignes med vårt liv.. For hva skjer med Jona når han flykter bort fra Herrens åsyn? Gud jakter på han. Gud lar ham ikke slippe unna. Båten han flykter med og i, blir rystet. Og de menneskene som er sammen med Jona, det går utover de også!
For å ta et eksempel, som jeg er meget usikker på om er realistisk, og skal ikke tenkes på som annet enn et eks: Hvis menigheten din gjør urettferdige handlinger, som står Gud i mot, og du får beskjed fra Gud om å forkynne til omvendelse der, men du nekter å gjøre det, og bare bytter menighet, og Gud begynenr å jakte på deg, vil det gå utover den nye menigheten du har begynt i. For det vil begynne å storme. Og menigheten kan stå i fare for å bli knust.

Men vi ser også at alle ting blir vendt til det gode for Gud. Skipsfolket blir grepet av stor frykt for Herren og de ofrer til Ham og avleger løfter. Vi må passe oss for å ikke dra med oss andre ned i dragsuget når vi selv ikke adlyder Gud. Vi må gjøre som Jona: når det blir fare for andre, må vi be om å bli kastet på havet. Da vil havet stilne, og Gud vil jakte etter deg.

Men det er ikke i vrede Gud jakter på Jona her. Og Gud ville ikke skipsfolket noe vondt. Men det er konsekvenser av å ikke følge Guds kall. Og det er ikke noe mystisk kall. Vi trenger ikke å få panikk, vi trenger ikke bli fortvilet, fordi vi føler vi ikke ser Guds kall. Hans kall er rett foran nesa på oss hver dag. Mennesker som lider, mennesker som har behov, mennesker som lider urettferdig. Men jeg vil også bare kort nevne at det også er opp til oss å la folk få tjene oss. Vi har masse behov selv, og vi skal ikke gi det på båten, og glemme oss selv. Men vi har ansvar for å åpne oss opp for andre menenskers hjelp, slik at de kan utføre Guds kall. Hvis et menneske ikke vil hjelpes, da kan det ikke hjelpes. Vi må tillate andre å elske oss, våge å bli elsket. Vi må tillate andre mennesker å møte våre behov. Hjelpe oss med urettferdige behandlinger.

Kanskje neste gang vi hører at Marita og Annie blir urettferdig behandlet på sykehuset eller hos en lege, så bør vi kanskje skrive et lite brev og la de involverte få vite hva vi synes om dette. La vår stemme høres, og ikke bare la det upåaktet gå hen.. Vi skal ikke anklage, men vi kan gjøre noe! Vi kan gjøre det i kjærlighetens tegn, i Jesu navn!
Og så var det fisken. Fisken slukte Jona. Hva er vår fisk? Kanskje er det depresjon, kanskje er det sinne, kanskje er det hytta på fjellet, kanskje er det ferien i Syden, kanskje er det en sykdom, en plage..?

For Jona var fisken en stor fisk som slukte han levende. I fiskens buk satt Jona i tre dager. Der inne kan jeg tenke meg at det var fælt. Masse slim, masse uggibuggi. Masse ihjeltygde småfisk. Det må ha stinket bra vondt der inne, og det må ha vært mørkt. Våre mørke steder, der det er grusomt illeluktende og masse uggibuggi, slim og ihjeltygde småfisker, kan vi være der fordi vi har løpt fra Gud?

Nå må jeg igjen skynde meg å si at det ikke her er snakk om at hver gang vi er i dødsskyggenes dal, i mørke skoger, i kvelende hager, så er det fordi vi har løpt fra Gud! Gud har lovet å være sammen med oss på disse plassene, gå gjennom de med oss. Så det er ikke alltid et tegn på at vi har løpt fra kallet vårt, altså! Men igjen et tankekors. Men fisken kan symbolisere mye, og bare du kan vite hva slags fisk som sluker deg når du løper fra Gud og ikke adlyder Hans kall.

Nå vet vi jo også som en liten innskytelse her at Jonas tre dager og tre netter i fiskens buk er en symbolhandling for Jesus tre dager og tre netter i jordens hjerte; døden.
I fiskens buk snakket Jona til Herren. Han ba. Det måtte en fisk til for at Jona skulle omvende seg og følge kallet. Han trengte en oppvekker. Han trengte en mør setting, en mørk tid. Han fant ut at det var bedre å følge Guds kall enn å være alene, ensom, på en mørk plass, på en ekkel plass.

Noen ganger må ting settes i perspektiv for oss. Kanskje det er det fisken symboliserer. Et nytt perspektiv. Gud tar oss til et sted, enten fysisk, eller i psykisk forstand, eventuelt i bilder, der vi ser hvordan livet vil være om vi ikke følger Guds kall. Ikke som en straff fra Herren. Herren straffet ikke Jona, Herren viste han bare hvordan livet hans ville være om han ikke ville følge Guds kall.

Der i fiskens buk ba Jona til Herren. Og vi får en forklarelse på hvordan det er å sitte i fiskens buk, slik det også vil være for oss om vi ikke adlyder Guds kall: Han sitter i dødsrikets dyp. Han ble kastet i dypet, ut i havets hjerte, vannstrømmene omgav meg, alle Guds bølger og brottsjøer gikk over han. Han ble kastet bort fra Guds øyne, vannene trengte seg inn på han helt til sjelen. Dypet lukket seg rundt han, tang viklet seg rundt hans hode. Han for ned til fjellenes grunnvoller, jorden med sine bommer lukket seg bak han for evig. Og så priser Jona Gud. Og Gud lot fisken spy han ut på tørt land.

Gud frelser oss fra døden. Gud frelser oss fra vår selviske vei. Gud frelser oss fra fortvilelse og håpløshet. Og nå kalte Gud enda en gang Jona til å gå til Ninive. Denne gangen litt mer spesifikt:

1. Stå opp
2. Gå
3. forkynn for den det budskapet Jeg sier til deg

Og denne gangen går Jona. ”Om førti dager skal Ninive ødelegges” ble det ropt ut i Ninive. Førti dager. Førti er et kjent tall. Jesus fastet i førti dager. Moses bodde i Egypt i førti år. Og deretter førti år i ørkenen, og Israelsfolket vandret i førti år i ørkenen.

”Da trodde folket i Ninive på Gud”

Til Jonas store ergrelse. De ropte ut en faste, kledde seg i sekkestrier, og satte seg i støvet. De ropte til gud av all kraft, de vendte om fra sin onde ferd, og Gud så dette, og angret den onde ulykken, og gjorde det ikke. Ninive ble spart –for nå. Jona syntes meget ondt om dette. Det står at han ble vred. Og så får vi vite årsaken til at Jona stakk. Han hatet Ninive og folket der, og ville ikke gå dit, fordi han tenkte seg at de vile omvende seg, og dette ville ikke Jona at de skulle. For Jona visste om Gud at Han er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde.

Jona kjente Gud. Veldig godt. Jona kjente til Guds karakter, og dette var grunnen til at han ikke ville gå. Han ville ikke at folket skulle omvende seg og få en sjanse til. Jona gikk med hat i hjertet, og endatil elske Gud ham. Jona ville at hans fiender skulle gå fortapt –og enda elsket Gud ham. Gud er sannelig rik på miskunn.

Vi vil kanskje heller ikke gå –fordi vi mener at de vi kalles til å gå til ikke fortjener det, er verdt det. De er kanskje våre fiender, og vi vil ikke akkurat besøke de, gi de gaver, eller vår tid og energi. Det er ikke lett for meg å gå til søsterns samboer, som er min fiende, og møte hans behov. Da har jeg heller lyst til å løpe vekk. For hvorfor skal Gud bry seg om han, når han er min fiende, og han er ond? Men Gud bryr seg også om han. Han vil at jeg skal gå til han og forkynne omvendelse. (på en eller annen måte). Men dette er fryktelig vanskelig! Så Guds kall er mer vanskelig enn lett, mer mer komplisert enn enkelt, mer vondt enn godt.. Men Gud kaller oss likevel til å gjøre det. ”Elsk dine fiender” sier Jesus i bergprekenen. Og det er det Jona kalles til, men ikke vil. Men han finner ut at det er bedre å gjøre det.

Men etter at han har gjort det, går Jona ut av byen til øst, og setter seg ned og ber Gud om ta fra han livet, for han syhnes det er bedre for han å dø enn å leve.
Jona var nok et følelsesmenneske, litt temperamentsfull og kanskje.. Han følte nok at han ble tvunget til å gjøre Guds vilje, og da han ikke så en annen utvei gjorde han det. Men etterpå blir Jona deprimert. Han vil bare dø. Han er vred –fordi han vet at Gud er nådig og barmhjertig og kommer til å vise de miskunn, og så vil Ninive ikke gå fortapt, noe Jona vil.
Vil vi våre fiender vondt? Det er iallfall slik vi er etter syndefallet. En fot for en fot, en hand for en hand, en tann for en tann. Vi vil at våre fiender skal ha det vondt. Vi vil iallfall ikke vise de veien til Gud.

Og det er når Jona er deprimert og ber Gud om å få dø, Herren lærer Jona en lekse. Man kan nesten se et smil, et lurt smil på Guds ansikt, idet Han gjør dette.. Men også mye lidenskapelig kjærligheten er bak denne kjærligheten, både for Jona og folket i Ninive.
Det er varmt og solen steker på Jona. Han har laget seg en liten hytte, men den dekker ikke så veldig godt for solen. Så Herren lot en plante vokse opp for å gi Jona skygge over hode, slik at den kutte lette på forargelsen Jona kjente på.

Gud bryr Seg om Jona. Han har omsorg og viser omsorg der i utkanten av byen. Gud husker på Jona, selv om oppdraget er utført. Gud er ikke interessert i menneske rosm bare adlyder og så kaster Han de vekk. Gud bryr seg inderlig om hvert enkelt menneske, uansett hva vi foretar oss eller ikke. Guds omsorg tar aldri slutt. Ikke når vi blir så deprimerte at vi vil dø en gang. (Dette skulle jeg visst i sommer, da jeg trodde Gud forkastet meg og ikke brydde seg fordi jeg var så langt nede)

Jona gledet seg masse over denne planten, fordi den ga han behag, glede og skygge fra den forferdelige varme heten fra solen. Jona satt her og ventet for å kunne se hva som skjedde med byen.
Men neste morgen lar Gud en orm bite i planten så den visner. Og Gud lar det komme en glohet østavind. Solen brant på hodet til Jona, og Jona ble helt avmektig. Og igjen ber han til Gud om å få dø, fordi det er bedre å dø enn å leve.

Da svarer Gud ham. Men ikke ved å la han dø, nei, ved å spørre et spørsmål. Er det godt at du er sint pga. planten? Jona svarer ja. Da kommer Herren med leksa: Du har medynk med planten som du ikke har strevd med, heller ikke fått til å vokse. Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, der det er mer enn 12x10 000 mennesker..?

Jona brydde seg om planten fordi den gav han noe, fordi den møtte hans behov, fordi den ga han skygge fra en brennhet sol. Gud har skapt menneskene i Ninive, de er mennesker, skapt i Hans bilde en gang, og som han har strevd med, skulle Han ikke da ha medynk med de? Gud bryr Seg om alle mennesker. ”For at ingen skal gå fortapt!” 2.Pet 3,9 Gud er tålmodige med alle mennesker, for Han vil at alle skal bli frelst. Jona var den første profet og evangelist og forkynner som gikk til hedningene. Allerede i GT viste Gud oss at Han ønsket at alle hedningene også skulle bli frelst.

Vi skal likeledes ha medynk med alle mennesker, våre fiender og de som driver med ondskap også. Vi skal huske på at Gud vil at alle skal bli frelst, og at vi ikke lever for at mennesker skal gi oss skygge for solen (altså for egen vinnings skyld)

Copyright TK

ISAK

HVIL I FRED

Isak Bjerknes, en god venn av meg, døde i bilulykke i går morges (10.oktober 2007)
Ord kan ikke beskrive noe som helst akkurat nå.

Isak, Norgesmester i wrestling, min bror i Herren - hans mange ansiktsuttrykk som ga alle en bedre dag.

Hjertet ditt banket for alle vennene dine -du ville at de skulle ha det bra. Jeg tror jeg forstod deg godt, og du forstod meg også. Vi var så like på mange områder, og jeg tror vi visste det begge to.. Jeg fatter ikke at du er død, jeg kan ikke forstå at jeg ikke skal se deg igjen når jeg besøker Kongsberg.

Ditt smil, dine øyne - du så dypere! Du fikk oss til å le, når vi var triste. Du stilte opp når vi trengte det. Vi skylder deg så mye! Jeg skulle så gjerne hatt mer tid til å fortelle deg at du er elsket, og dypt verdifull. Du er i mitt hjerte, Isak, du var min venn, og jeg savner deg.

Jeg trodde Isak alltid skulle være der. Det er helt ufattelig at han er borte. Men trøsten er at jeg en dag skal møte han igjen, i himmelen! Isak er hjemme nå.

Isak, jeg savner deg masse. På gjensyn!

Litt mer fra Paris

BON JOUR!


Vi ankommer Paris fra lufta mandag morgen. Sola er i ferd med å stige opp over Frankrike! Og Trine sitter ved vinduet med store øyne=)

Til høyre:Trine er happy to be in Paris! Å reise til Frankrike har hun lenge hatt lyst til nå, så nå når hun endelig har ankommet Orly, Paris -sitter smilet som støpt!

Trine første gang på Frankrikes jord! (rettere sagt; i lufta;)
Til høyre: Flytog til hotellet..

Bagasjekaos på vei til hotellet..
Til høyre: Trines første møte med den franske landstilen i eksteriør i Paris!

Det første vi gjorde etter å ha plassert bagasjen på hotellrommet var å finne en restaurant og spise på.. Trine hev i seg noe glutenholdige bolognese - nam, nam, men ikke bra for hennes skjøre tarmer..

Til høyre: Trine ble ganske så godt kjent med metroen i Paris, tross alt var det vel her hun tilbrakte mer tid foruten om hotellrommet da bekkenet falt ut av sin plass, så hun ble krokete og tilslutt verken kunne sitte, stå eller gå i grunn..

Men en liten tur på en koselig kafé fikk hun da tid til den første dagen..
(I alle fall for bildets skyld)
Til høyre:Trines kunstneriske innslag fra Paris.

Litt turistbilder må vi jo ha med.. her er altså Trine foran eiffeltårnet. Hans Torgeir og Trine gikk rundt hele Eiffeltårnet på mandag, og fikk tatt mange vinklinger på Eiffeltårnet.
Til høyre: Eiffeltårnet i vidvinkel må være med=)

BON SOAR!



Eiffeltårnet i det solen går ned. Et svært så romantisk øyeblikk, så jeg forstår godt de som har date i parken her ved Eiffeltårnet! :)
Til høyre: Et lite kunstnerisk innslag til.. (Ikke oppsatt!)


Her foran Eiffeltårnet
Til høyre: Paris by night! Nydelige gamle karuseller er satt opp rundt forbi i Paris, og utgjør nok noe av det romantiske hjertet i Frankrike.

BONNE NUIT!


Svart/ hvitt må jo være med!
Til høyre: Gruppebilde på Trocadero.

It speaks for itself!

AU REVOIR!

I Paris

September magi

Hvorfor griper ikke Gud inn????????

Billy Graham`s datter Anne Graham, ble intervjuet på nasjonal TV i USA på "The Early Show". Jane Clayson spurte henne: "Hvordan kunne Gud tillate terrorist-angrepene på World Trade Center i New York?" Anne Graham gav et ekstremt gjennomtenkt og innsiktsfullt svar. Hun sa: "Jeg tror at Gud er oppriktig lei seg for dette, akkurat slik som vi er.. Men i årevis har vi nå sagt til Gud at han skal komme seg ut av skolene våre, komme seg ut av regjeringene i verden og komme seg ut av vårt liv. Og når han er den gentlemann jeg tror han er, har han nok stille og rolig trukket seg litt tilbake. Hvordan kan vi forvente at Gud gir oss sin velsignelse og beskyttelse når vi befaler han å la oss våre alene?" Jeg tror det startet da Madeleine Murray O`Hare klaget og sa hun ikke ville ha bønn på skolene våre. Og vi sa: "GREIT."

Så var det noen som sa: "Vi skal ikke lese i Bibelen på skolene"..... Bibelen som sier: "Du skal ikke drepe, Du skal ikke stjele, og du skal elske din neste som deg selv. Og vi sa: "GREIT."
Så sa Dr. Benjamin Spock at vi ikke skulle straffe barna våre når de oppførte seg dårlig, fordi deres unge personlighet kunne ta skade, og vi kunne ødelegge deres selvtillit. (Dr. Spock`s sønn begikk selvmord.) Og vi sa: "En ekspert bør vite hva han snakker om. GREIT."

Så sa noen at lærere ikke bør lære ungene disiplin når de gjør gale ting. Skolens administrasjon sa at "Ingen voksne skal ta på en elev når han oppfører seg dårlig, fordi vi ikke vil ha dårlig publisitet, og vi vil ihvertfall ikke bli saksøkt!" (Det er stor forskjell på disiplin og juling, ydmykende tilsnakk, å slå m.m.) Og vi sa: "GREIT."
Så sa noen at våre døtre kan ta abort hvis de vil, og de trenger ikke engang fortelle det til foreldrene. Og vi sa: "GREIT." Så kom noen vise ledere i skolen og sa: "Siden gutter er gutter, og de sannsynligvis vil gjøre det uansett, la oss gi dem så mange kondomer som de ønsker, så de kan skaffe seg litt morsomme og spennende erfaringer, uten at vi forteller foreldrene at de har fåttdem på skolen. Og vi sa: "GREIT."

Så kom det noen viktige politikere og sa at de ikke spilte noen rolle hva vi gjorde privat, så lenge vi gjorde jobben vår. Vi sa oss enige, og vi sa vi ikke brydde oss om hva noen, inkludert Presidenten, gjør privat så lenge jeg har en jobb, og økonomien går bra. Så kom det noen andre og sa: "La oss trykke magasiner med bilder av nakne kvinner og kalle det sunnhet, en hyllest til kvinnens skjønne kropp. Og vi sa: "GREIT."
Så tok noen skrittet videre og publiserte bilder av nakne barn og gikk enda lengre ved å gjøre dem tilgjengelig på internett. Og vi sa: "GREIT, det er vel et ledd i menneskers frie vilje."
Så kom underholdningsindustrien og sa: "La oss lage TV-show og filmer som fremmer egoet, vold og pervers sex. Og la oss lage musikk som handler om drap, stoff, mord, selvmord og sataniske tema." Og vi sa: "Det er jo bare underholdning. Ingen tar det seriøst. GREIT.."
Nå spør vi oss selv hvorfor våre barn ikke har samvittighet, hvorfor de ikke kan skille rett og galt, hvorfor det ikke gjør dem noe å drepe fremmede, skolekamerater og seg selv. Sannsynligvis, hvis vitenker lenge og hardt nok, kan vi nok finne det ut. Det har nok med uttrykket "vi høster som vi sår" å gjøre.

"Kjære Gud, hvorfor reddet du ikke denne lille jenta fra å bli drept i klasserommet?"
Gud svarer: "Kjære bekymrede student, jeg er ikke tillatt på skoler."

Det er rart hvor enkelt det er for folk å kaste Gud i søpla, og deretter undre seg over hvorfor verden går til helvete. Det er rart hvordan vi tror alt som står i avisene, men stiller spørsmål ved alt bibelen sier. Det er rart hvordan alle vil til himlen, og hevder de ikke trenger å gjøre, tro, si eller gjøre noenting som står i Bibelen. Det er rart hvor raske vi er til å dømme, men vil helst ikke bli dømt selv. Det er rart hvordan vi kan sende tusenvis av morsome mailer, og de sprer seg som ild i tørt gress, men får vi en mail som handler om Gud, tenker vi oss nøye om før vi deler den med andre.
Det er rart hvordan det frekke og vulgære får passere fritt gjennom cyberspace, men den offentlige diskusjonen om Gud er undertrykket i skoler og på arbeidsplasser.
Det er rart hvor mye mer bekymret jeg er for hva mennesker tenker enn for hva Gud tenker.

-Anne Graham

Hva er livet?

Livet
Det må finnes en Skaper. Bak alt det jeg er og ser og kan gripe tak i, må det være en Skaper. Og denne Skaper - Han holder meningen med livet i sin hule hånd. Det er Skaperens mening med oss som er vår mening også. Han har en plan med meg, og med deg, og det er vår plan, vår mening. Alle spør etter meningen med livet, men å se seg om etter noe større - det er det få som gjør. Og alle vet vi at smal er den vei og trang er den port - som leder til livet. Og få er de som finner den.
Den smale vei og den trange port. Det er som inngraverte ord på en grav fra gammel tid av, som et eventyr som ikke er reelt. Men jeg lover deg - det er så virkelig som du kan få det til å bli. Noen gang lurt på om du lever midt i ditt eget mareritt?
Mange er de som lever sitt verste mareritt -men som ikke vet om det. De er ikke klar over det, de forstår det ikke, de er blinde for sannheten. Er du en av de?
Marerittet - du løper naken gjennom skolebygningen med alles øyne festet på deg. Du er i en heis i et tårn på 100 etasjer, og heisen ryker. Heisen faller i 200 km/t, og rett før du treffer bakken våkner du opp, skrikende og svett. Du blir forfulgt, noen jager og jakter på deg, for å skade deg, og beina dine svikter deg. De vil ikke løpe, alt går i sakte film, du får ikke beina dine til å lyde deg, og voldsmannen nærmer seg. Eller du vet at du er i fare, og trenger å komme deg unna dyret som kommer til å angripe deg, men du er så søvnig, du er så trøtt, at du får ikke opp øynene dine. Alt er tåkete, slørete. Du klarer ikke å holde øynene oppe for mer enn et sekund av gangen, og du klarer ikke å finne ut hvor du skal løpe eller gjemme deg, fordi du ikke kan se, fordi øyelokkene er så tunge av søvn at du ikke kan åpne de.
Det er ikke disse marerittene jeg snakker om. Jeg snakker om det virkelige marerittet, som ennå ikke er opplevd. Det som ligger foran oss og venter. Det marerittet alle har hørt om, men velger å ikke tro på, fordi det er for skummelt og tåpelig, eller rett og slett fordi det virker for dumt framfor vennene dine, og du er redd for at du skal miste vennene dine, bli mobbet eller gjort til latter.
Det var livet jeg skulle skrive om. Men livet er en del av marerittet. Du stusser. Mener du ikke at marerittet er en del av livet? Nei, jeg mener at livet er en del av marerittet. Mareritt for de som ikke velger den smale vei og den trange port. Og de lever midt i marerittet, uten at de er klar over det. De tror det kalles livet. Og at det er slik det burde være. Og de gjør ingenting med det. Nettopp fordi det er et mareritt. Og vi vet alle at med mareritt er det ikke annet å gjøre enn å håpe på at det er et mareritt og at vi snart kan våkne opp av det.
Har du noe gang opplevd å ha et mareritt som gjør deg så skremt at du midt i drømmen skjønner at det er et mareritt, og så begynner du å snakke til deg selv, at du må våkne opp fordi det bare er et mareritt? Fungerte det? Jeg har klart det noen ganger. Men i det virkelige livet, for de som lever i marerittet, så er den eneste veien ut; å forstå at det er et mareritt og be Skaperen om å vekke deg opp av det, for du klarer det ikke selv.
Hva slags mareritt snakker jeg om?
Jeg snakker om den brede vei og den vide port. Det er det jeg snakker om. Alle som går inn gjennom den vide port og den brede vei, og det er mange av de, lever midt i et mareritt, uten at de er klar over det. De tror det er det virkelige livet, og våkner dermed ikke opp av søvnen.
Skaperen har en vilje. En plan. Og den involverer oss. Men foran oss har Han satt to porter og to veier. Vi må velge. Vi har alle gått på den brede vei og inn gjennom den vide port. Men de av oss som skjønte at vi levde midt i marerittet, og ba Skaperen vekke oss, har fått vende tilbake og gått inn den trange port og inn på den smale vei. Der det virkelige livet begynte, der solen er, og ikke månen. Der dag er og ikke natt. Der øynene er våkne, og ikke slumrer eller sover.
Meningen med livet finner man ikke på den brede vei og via den vide port. Meningen med livet finner man gjennom den trange port og smale vei, og få er de som finner den.
Våkn opp du som sover og har mareritt. Rop til Skaperen om å vekke deg fra søvnen, fra marerittet. Legg merke til at det er et mareritt du lever i, og be om hjelp. Og vend tilbake, og gå inn gjennom dent range port, og ut på den smale vei. For der er livet, der er virkeligheten, der er du våken og seende.

Filosofiske tanker om hva Livet er

Hva er livet, om livet egentlig ikke er før etter døden? Hvorfor lever vi i dette korte livet her på jorden?
Hvis alt vi ønsker, drømmer om, og lengter etter finnes etter døden, hvorfor lever vi her på jorden først? Er det et salgs opptakskontor? Er dette plassen som vil vise oss verdige for det evige livet eller ikke? Er hele dette livet bare en eneste stor “konkurranse” for hvem som skal komme til himmelen? Og konkurransen består i at vi tar imot Jesus som vår Herre og Frelser, og så at vi lar Han vokse og vi avtar? Vil vårt liv her på jorden, dette korte pustet sett i evighetsperspektiv, være prøvelsen på om vi kommer inn i evig hvile?
Hva er da dette livet egentlig, om livet ikke er her? Om livet først er på den andre siden av døden, hva gjør vi da her, i dette livet, på denne jorden? Hva er poenget, Gud?
Paradis, Edens hage, der var alt godt. Der levde Adam og Eva ut sine drømmer, lengsler og ønsker. Disse ordene var fremmede for de, de hadde ingen erfaring med det, for de levde et fullkomment liv. Men så kom fallet. Og fallet var stort. Og de ble drevet ut av det fullkomne paradis. Og de døde. Det var det Gud sa ville skje om de spiste av den forbudte frukt. Så dette livet, er egentlig ikke liv. Det er død. Vi er døde alle sammen. Så hva er da egentlig det vi kaller død? Når vi mister pusten, det kaller vi å dø. Men hvis vi allerede er døde, må døden være en inngangsport til livet. Men vi har kalt det å dø. Kanskje er det egentlig å fødes? Har vi snudd opp ned på alt sammen? Vil det å bli født egentlig si å få en pust, men en pust i dødens landskap. Og det å dø er egentlig å bli født, enten til evig liv i Guds rike, i det fullkomne riket, eller å gå fortapt, men leve evig i fortapelsen? Er det å bli født egentlig å komme til live i døden, for så å dø, som betyr å komme til live, enten til evig liv eller evig fortapelse? Og at dette levende dødelige livet her på jorden er en test, en prøve, et opptak - til hvor du skal plasseres hen i det som er det opprinnelige livet?
Hva er egentlig dette livet? Hvis livet ikke er å være i live? Hvis livet handler om å drømme og våge å lengte fordi lengslene er det opprinnelige livet vårt, hvorfor lever vi da som døde her på jorden? Hva slags plan har Gud? Hva er dette livet? Er det et opptakskontor, er det en arbeidsplass for å samle inn Hans kyllinger, og få de gjennom tollen? Hva er dette livet, om livet først begynner med døden?
Himmelen er det fullkomne riket. Her vil alt vi drømmer om og lengter etter være oppfylt. Alle de øyeblikk vi har her på jorden som kan minne oss om fullkommenhet, som vi mister like etterpå, det er en smak av himmelen. Hvorfor har vi smak av himmelen her i dødens dal som kalles jorden? Hvorfor har vi mellomlandet her på jorden, som døde, som levende døde? Hva slags plan har Gud? Hva er dette livet? Hvorfor er vi døde her?
Vi er døde fram til vi tar i mot Livet. Til vi tar i mot Sannheten. Til vi tar i mot Veien. Så selv om vi blir født døde her i dødens dal, er det på dette sted vi kan ta imot fødsel, ta imot det nye livet. Er det det Gud har tenkt? At denne dødens dal skal være det stedet man mottar livet i gave? Og at de som tar imot Livet når de blir overrekt det, vil begynne å leve her i dødens dal, blant de levende døde. Og så er det om å gjøre å la Livet få skinne gjennom oss, slik at de døde kan få se Livet, og ta imot Livet de også. Så på mange måter er dette stedet, dette dødelige liv, denne dødens liv vi lever, et opptakskontor for livet. Livet er et eneste opptakskontor rett og slett. Opptakskontoret for Himmelen. Det er på denne jord, i denne dødens dal man kan motta Livet, og begynne å leve, selv om man ikke helt vil begynne å leve før man dør i denne verdens og denne tidsalders forstand. Det er her informasjonen om hva Livet er vil bli gitt, og det er her vi vil få en forståelse av hva som venter oss der framme.
Slik som et opptak til en skole vil foregå, slik foregår opptaket fra døden til livet. For når vi falt ut av Edens hage, døde vi. Og Herren må bytte ut vårt steinhjerte med et hjerte av kjød, og det skjer i denne dødens dal, på denne jord, i dette opptakskontoret. Og når Han bytter ut vårt hjerte av stein med et hjerte av kjød, vil vårt hjerte begynne å pumpe igjen, det vil begynne å dunke, og evigheten vil bli lagt i våre hjerter, og de øyeblikk, de smakene vi får av himmelen i disse øyeblikkene, de vil bli vårt håp, de vil bli vår lengsel, våre drømmer, og en dag skal vi dø, og denne døden blir vår inngangsport til vårt evige liv.
Slik du søker deg inn på en skole, må du søke deg inn i himmelen. Men det er ikke du som søker deg inn. Det er Herren som søker etter deg. Det er Han som leter deg opp, og vil skrive deg inn i Livet. Opptakskontoret, dette livet, er helt annerledes enn de opptakskontorene du kjenner til. I stedet for at du søker, søker Gud deg! Og hvis du takker ja til plassen i himmelen, får du være med, da får du byttet ut ditt steinhjerte med et hjerte av kjød.
Når du har kommet inn på skole, vil du få informasjon i posten om alt som skal skje på skolen, hvordan skolen ser ut, hvor den ligger hen, hva det vil koste, osv. Slik også med Himmelen, det evige liv. Du vil i løpet av din periode her i dødens dal, omringet av døde som Herren søker til Sitt Liv, vil du få informasjon om det som venter deg, det som ligger foran deg. Det er her du vil få informasjon, det er her du vil bli forberedt for det livet du skal leve i Livet, etter denne jordens død. Når du endelig dør, vil Livet begynne, og da vil du ikke kunne forberede deg mer, for da vil du være der. Og leve det.
Så hvorfor lever vi i denne dødens dal? For å kunne si ja til invitasjonen på opptakskontoret til Himmelen. For å kunne bli forberedt på det som skal komme, for å kunne lengte etter det som skal komme, og la lengselen være synlig for de døde, slik at også de vil begynne å lengte etter Livet. Vi lever i dødens dal, på opptakskontoret, for å kunne ha et håp, en glede, en drøm og et ønske, som skal gå i oppfyllelse når vi går gjennom dødens port, inn i Livet, inn i det evige fullkomne Liv.
Livet er døden, og døden er Livet. Og mens vi er døde leter vår Herre etter oss, for å kunne gi oss et hjerte av kjød i stedet for et hjerte av stein. Han leter oss opp for å gi oss plass i Himmelen, for å gi oss Livet, Veien og Sannheten. Han søker oss inn i Sitt rike, for å gi oss Livets pust tilbake. Vi er alle levende døde når vi ankommer jorden, dødens dal. Og her vil vi være i et eneste stort opptakskontor. Her vil det bestemmes hvem som går hvor i porten mellom liv og død, mellom himmel og fortapelse. Dette er plassen hvor vi bestemmer vår evighet. Dødens dal er plassen vi velger resten av livet vårt.
Og har vi først valgt å takke ja til himmelen, ja til evig liv i det fullkomne paradis, der hvor våre drømmer, ønsker og lengsler fullstendig blir møtt, vil vår oppgave fortsette her i dødens dal. For da bærer vi med oss et dunkende hjerte av kjød omringet av hjerter av stein. Og det vil synes. Som et lys som skinner i mørket, vil det synes. Vi vil gå rundt som levende blant døde. Og det vil synes. Vi vil lengte, drømme og ønske - blant resignerte, blant de som ignorerer og forsøker å grave ned lengslene og drømmene. Blant de som trodde dette livet, dette dødslivet, skulle oppfylle disse, og som nå er skuffet og som ikke våger å tro at det er noe mer.
Her i dødens dal går vi som eier Livet, som puster igjen, som har en hjerte som dunker, for å kunne hjelpe vår Herre med opptaket til Himmelen. Vi er her for å vise til Livet, for å fortelle sannheten, med ord og gjerning, med oppførsel, holdning, og levemåte, og for å vise vei til Veien.
Hva er livet? Livet er døden, og et opptakskontor til livet, som først kommer ved det vi kjenner som døden. Dette livet vi lever her på jorden, som jeg vil kalle et levende dødsliv i dødens dal, lever vi for å kunne bli opptatt i Himmelen, i Livets bok. Og så bidra til at flere oppdager at dette livet er dødens dal og et opptakskontor, slik at de også takker ja til plassen. Som vi gjør ved å leve som levende i blant døde.

Av TK
Copyright TK

I KRISTIANSUND

En dans med Mesteren

Av TK Copyright

Det stille vann sildrer så klart, der mellom skogenes skjulte ro. Hvor gikk stormen, hvor ble den av? Regnets voldsomme skuring, haglets sprellende fart.. Jeg gjemmer meg bak busker, jeg skjuler meg i store uthulte trær. Solstrålene er så vidt å skimte, bak hver grein, hver stein og hvert blad.. Går Gud i hagen i denne time? Kommer Han til å spørre etter meg i dag? De mange gåter uløst av livets mysteri og mytteri, vil Han besvare disse, og gi meg ro? Vil Han vandre med meg, leke med meg, danse med meg i vindens sus? Vil livets hensikt falle på plass, i min meningsløse tilværelse, vil jeg forstå dybder jeg aldri kan ha sett? Det sildrende vannet i en liten bekk klukker en skjønn liten sang, der jeg løper barbeint over glatte steiner, bløt mose.. Jeg gjemmer meg.. Leker gjemsel med min Herre.. Han vet hvor jeg er, Han må finne meg, lete meg opp, for jeg ønsker å bli funnet.. Av Ham, min kjære, min Frelser. Skogens trær vaier i sakte vind, i usynlig sus, i uforgjengelig glede. Gud går i hagen i denne time, jeg ser Han ikke, men jeg kan merke det i hvert gresstrå, i hver tanke, i hver grein som svaier i vinden.. Gud leker gjemsel med meg i dag, og ler mot meg.. Han smiler, og latteren runger i bekkens skildrende vann.. Hans majestet danser i sommerens luftige vær, og jeg får se på.. En uforgjengelig dans, en uforgjengelig latter. Skogen smiler med Mesteren, vinden synger sammen med Herren, og der løper jeg barbein over enger, inn i skogen, mellom trærne, og lykken omringer meg, der alt er opptatt med å ære Gud..

105 mm makro er gøy=)