Hva er livet?
Livet
Det må finnes en Skaper. Bak alt det jeg er og ser og kan gripe tak i, må det være en Skaper. Og denne Skaper - Han holder meningen med livet i sin hule hånd. Det er Skaperens mening med oss som er vår mening også. Han har en plan med meg, og med deg, og det er vår plan, vår mening. Alle spør etter meningen med livet, men å se seg om etter noe større - det er det få som gjør. Og alle vet vi at smal er den vei og trang er den port - som leder til livet. Og få er de som finner den.
Den smale vei og den trange port. Det er som inngraverte ord på en grav fra gammel tid av, som et eventyr som ikke er reelt. Men jeg lover deg - det er så virkelig som du kan få det til å bli. Noen gang lurt på om du lever midt i ditt eget mareritt?
Mange er de som lever sitt verste mareritt -men som ikke vet om det. De er ikke klar over det, de forstår det ikke, de er blinde for sannheten. Er du en av de?
Marerittet - du løper naken gjennom skolebygningen med alles øyne festet på deg. Du er i en heis i et tårn på 100 etasjer, og heisen ryker. Heisen faller i 200 km/t, og rett før du treffer bakken våkner du opp, skrikende og svett. Du blir forfulgt, noen jager og jakter på deg, for å skade deg, og beina dine svikter deg. De vil ikke løpe, alt går i sakte film, du får ikke beina dine til å lyde deg, og voldsmannen nærmer seg. Eller du vet at du er i fare, og trenger å komme deg unna dyret som kommer til å angripe deg, men du er så søvnig, du er så trøtt, at du får ikke opp øynene dine. Alt er tåkete, slørete. Du klarer ikke å holde øynene oppe for mer enn et sekund av gangen, og du klarer ikke å finne ut hvor du skal løpe eller gjemme deg, fordi du ikke kan se, fordi øyelokkene er så tunge av søvn at du ikke kan åpne de.
Det er ikke disse marerittene jeg snakker om. Jeg snakker om det virkelige marerittet, som ennå ikke er opplevd. Det som ligger foran oss og venter. Det marerittet alle har hørt om, men velger å ikke tro på, fordi det er for skummelt og tåpelig, eller rett og slett fordi det virker for dumt framfor vennene dine, og du er redd for at du skal miste vennene dine, bli mobbet eller gjort til latter.
Det var livet jeg skulle skrive om. Men livet er en del av marerittet. Du stusser. Mener du ikke at marerittet er en del av livet? Nei, jeg mener at livet er en del av marerittet. Mareritt for de som ikke velger den smale vei og den trange port. Og de lever midt i marerittet, uten at de er klar over det. De tror det kalles livet. Og at det er slik det burde være. Og de gjør ingenting med det. Nettopp fordi det er et mareritt. Og vi vet alle at med mareritt er det ikke annet å gjøre enn å håpe på at det er et mareritt og at vi snart kan våkne opp av det.
Har du noe gang opplevd å ha et mareritt som gjør deg så skremt at du midt i drømmen skjønner at det er et mareritt, og så begynner du å snakke til deg selv, at du må våkne opp fordi det bare er et mareritt? Fungerte det? Jeg har klart det noen ganger. Men i det virkelige livet, for de som lever i marerittet, så er den eneste veien ut; å forstå at det er et mareritt og be Skaperen om å vekke deg opp av det, for du klarer det ikke selv.
Hva slags mareritt snakker jeg om?
Jeg snakker om den brede vei og den vide port. Det er det jeg snakker om. Alle som går inn gjennom den vide port og den brede vei, og det er mange av de, lever midt i et mareritt, uten at de er klar over det. De tror det er det virkelige livet, og våkner dermed ikke opp av søvnen.
Skaperen har en vilje. En plan. Og den involverer oss. Men foran oss har Han satt to porter og to veier. Vi må velge. Vi har alle gått på den brede vei og inn gjennom den vide port. Men de av oss som skjønte at vi levde midt i marerittet, og ba Skaperen vekke oss, har fått vende tilbake og gått inn den trange port og inn på den smale vei. Der det virkelige livet begynte, der solen er, og ikke månen. Der dag er og ikke natt. Der øynene er våkne, og ikke slumrer eller sover.
Meningen med livet finner man ikke på den brede vei og via den vide port. Meningen med livet finner man gjennom den trange port og smale vei, og få er de som finner den.
Våkn opp du som sover og har mareritt. Rop til Skaperen om å vekke deg fra søvnen, fra marerittet. Legg merke til at det er et mareritt du lever i, og be om hjelp. Og vend tilbake, og gå inn gjennom dent range port, og ut på den smale vei. For der er livet, der er virkeligheten, der er du våken og seende.
Det må finnes en Skaper. Bak alt det jeg er og ser og kan gripe tak i, må det være en Skaper. Og denne Skaper - Han holder meningen med livet i sin hule hånd. Det er Skaperens mening med oss som er vår mening også. Han har en plan med meg, og med deg, og det er vår plan, vår mening. Alle spør etter meningen med livet, men å se seg om etter noe større - det er det få som gjør. Og alle vet vi at smal er den vei og trang er den port - som leder til livet. Og få er de som finner den.
Den smale vei og den trange port. Det er som inngraverte ord på en grav fra gammel tid av, som et eventyr som ikke er reelt. Men jeg lover deg - det er så virkelig som du kan få det til å bli. Noen gang lurt på om du lever midt i ditt eget mareritt?
Mange er de som lever sitt verste mareritt -men som ikke vet om det. De er ikke klar over det, de forstår det ikke, de er blinde for sannheten. Er du en av de?
Marerittet - du løper naken gjennom skolebygningen med alles øyne festet på deg. Du er i en heis i et tårn på 100 etasjer, og heisen ryker. Heisen faller i 200 km/t, og rett før du treffer bakken våkner du opp, skrikende og svett. Du blir forfulgt, noen jager og jakter på deg, for å skade deg, og beina dine svikter deg. De vil ikke løpe, alt går i sakte film, du får ikke beina dine til å lyde deg, og voldsmannen nærmer seg. Eller du vet at du er i fare, og trenger å komme deg unna dyret som kommer til å angripe deg, men du er så søvnig, du er så trøtt, at du får ikke opp øynene dine. Alt er tåkete, slørete. Du klarer ikke å holde øynene oppe for mer enn et sekund av gangen, og du klarer ikke å finne ut hvor du skal løpe eller gjemme deg, fordi du ikke kan se, fordi øyelokkene er så tunge av søvn at du ikke kan åpne de.
Det er ikke disse marerittene jeg snakker om. Jeg snakker om det virkelige marerittet, som ennå ikke er opplevd. Det som ligger foran oss og venter. Det marerittet alle har hørt om, men velger å ikke tro på, fordi det er for skummelt og tåpelig, eller rett og slett fordi det virker for dumt framfor vennene dine, og du er redd for at du skal miste vennene dine, bli mobbet eller gjort til latter.
Det var livet jeg skulle skrive om. Men livet er en del av marerittet. Du stusser. Mener du ikke at marerittet er en del av livet? Nei, jeg mener at livet er en del av marerittet. Mareritt for de som ikke velger den smale vei og den trange port. Og de lever midt i marerittet, uten at de er klar over det. De tror det kalles livet. Og at det er slik det burde være. Og de gjør ingenting med det. Nettopp fordi det er et mareritt. Og vi vet alle at med mareritt er det ikke annet å gjøre enn å håpe på at det er et mareritt og at vi snart kan våkne opp av det.
Har du noe gang opplevd å ha et mareritt som gjør deg så skremt at du midt i drømmen skjønner at det er et mareritt, og så begynner du å snakke til deg selv, at du må våkne opp fordi det bare er et mareritt? Fungerte det? Jeg har klart det noen ganger. Men i det virkelige livet, for de som lever i marerittet, så er den eneste veien ut; å forstå at det er et mareritt og be Skaperen om å vekke deg opp av det, for du klarer det ikke selv.
Hva slags mareritt snakker jeg om?
Jeg snakker om den brede vei og den vide port. Det er det jeg snakker om. Alle som går inn gjennom den vide port og den brede vei, og det er mange av de, lever midt i et mareritt, uten at de er klar over det. De tror det er det virkelige livet, og våkner dermed ikke opp av søvnen.
Skaperen har en vilje. En plan. Og den involverer oss. Men foran oss har Han satt to porter og to veier. Vi må velge. Vi har alle gått på den brede vei og inn gjennom den vide port. Men de av oss som skjønte at vi levde midt i marerittet, og ba Skaperen vekke oss, har fått vende tilbake og gått inn den trange port og inn på den smale vei. Der det virkelige livet begynte, der solen er, og ikke månen. Der dag er og ikke natt. Der øynene er våkne, og ikke slumrer eller sover.
Meningen med livet finner man ikke på den brede vei og via den vide port. Meningen med livet finner man gjennom den trange port og smale vei, og få er de som finner den.
Våkn opp du som sover og har mareritt. Rop til Skaperen om å vekke deg fra søvnen, fra marerittet. Legg merke til at det er et mareritt du lever i, og be om hjelp. Og vend tilbake, og gå inn gjennom dent range port, og ut på den smale vei. For der er livet, der er virkeligheten, der er du våken og seende.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar