September magi

Hvorfor griper ikke Gud inn????????

Billy Graham`s datter Anne Graham, ble intervjuet på nasjonal TV i USA på "The Early Show". Jane Clayson spurte henne: "Hvordan kunne Gud tillate terrorist-angrepene på World Trade Center i New York?" Anne Graham gav et ekstremt gjennomtenkt og innsiktsfullt svar. Hun sa: "Jeg tror at Gud er oppriktig lei seg for dette, akkurat slik som vi er.. Men i årevis har vi nå sagt til Gud at han skal komme seg ut av skolene våre, komme seg ut av regjeringene i verden og komme seg ut av vårt liv. Og når han er den gentlemann jeg tror han er, har han nok stille og rolig trukket seg litt tilbake. Hvordan kan vi forvente at Gud gir oss sin velsignelse og beskyttelse når vi befaler han å la oss våre alene?" Jeg tror det startet da Madeleine Murray O`Hare klaget og sa hun ikke ville ha bønn på skolene våre. Og vi sa: "GREIT."

Så var det noen som sa: "Vi skal ikke lese i Bibelen på skolene"..... Bibelen som sier: "Du skal ikke drepe, Du skal ikke stjele, og du skal elske din neste som deg selv. Og vi sa: "GREIT."
Så sa Dr. Benjamin Spock at vi ikke skulle straffe barna våre når de oppførte seg dårlig, fordi deres unge personlighet kunne ta skade, og vi kunne ødelegge deres selvtillit. (Dr. Spock`s sønn begikk selvmord.) Og vi sa: "En ekspert bør vite hva han snakker om. GREIT."

Så sa noen at lærere ikke bør lære ungene disiplin når de gjør gale ting. Skolens administrasjon sa at "Ingen voksne skal ta på en elev når han oppfører seg dårlig, fordi vi ikke vil ha dårlig publisitet, og vi vil ihvertfall ikke bli saksøkt!" (Det er stor forskjell på disiplin og juling, ydmykende tilsnakk, å slå m.m.) Og vi sa: "GREIT."
Så sa noen at våre døtre kan ta abort hvis de vil, og de trenger ikke engang fortelle det til foreldrene. Og vi sa: "GREIT." Så kom noen vise ledere i skolen og sa: "Siden gutter er gutter, og de sannsynligvis vil gjøre det uansett, la oss gi dem så mange kondomer som de ønsker, så de kan skaffe seg litt morsomme og spennende erfaringer, uten at vi forteller foreldrene at de har fåttdem på skolen. Og vi sa: "GREIT."

Så kom det noen viktige politikere og sa at de ikke spilte noen rolle hva vi gjorde privat, så lenge vi gjorde jobben vår. Vi sa oss enige, og vi sa vi ikke brydde oss om hva noen, inkludert Presidenten, gjør privat så lenge jeg har en jobb, og økonomien går bra. Så kom det noen andre og sa: "La oss trykke magasiner med bilder av nakne kvinner og kalle det sunnhet, en hyllest til kvinnens skjønne kropp. Og vi sa: "GREIT."
Så tok noen skrittet videre og publiserte bilder av nakne barn og gikk enda lengre ved å gjøre dem tilgjengelig på internett. Og vi sa: "GREIT, det er vel et ledd i menneskers frie vilje."
Så kom underholdningsindustrien og sa: "La oss lage TV-show og filmer som fremmer egoet, vold og pervers sex. Og la oss lage musikk som handler om drap, stoff, mord, selvmord og sataniske tema." Og vi sa: "Det er jo bare underholdning. Ingen tar det seriøst. GREIT.."
Nå spør vi oss selv hvorfor våre barn ikke har samvittighet, hvorfor de ikke kan skille rett og galt, hvorfor det ikke gjør dem noe å drepe fremmede, skolekamerater og seg selv. Sannsynligvis, hvis vitenker lenge og hardt nok, kan vi nok finne det ut. Det har nok med uttrykket "vi høster som vi sår" å gjøre.

"Kjære Gud, hvorfor reddet du ikke denne lille jenta fra å bli drept i klasserommet?"
Gud svarer: "Kjære bekymrede student, jeg er ikke tillatt på skoler."

Det er rart hvor enkelt det er for folk å kaste Gud i søpla, og deretter undre seg over hvorfor verden går til helvete. Det er rart hvordan vi tror alt som står i avisene, men stiller spørsmål ved alt bibelen sier. Det er rart hvordan alle vil til himlen, og hevder de ikke trenger å gjøre, tro, si eller gjøre noenting som står i Bibelen. Det er rart hvor raske vi er til å dømme, men vil helst ikke bli dømt selv. Det er rart hvordan vi kan sende tusenvis av morsome mailer, og de sprer seg som ild i tørt gress, men får vi en mail som handler om Gud, tenker vi oss nøye om før vi deler den med andre.
Det er rart hvordan det frekke og vulgære får passere fritt gjennom cyberspace, men den offentlige diskusjonen om Gud er undertrykket i skoler og på arbeidsplasser.
Det er rart hvor mye mer bekymret jeg er for hva mennesker tenker enn for hva Gud tenker.

-Anne Graham

Hva er livet?

Livet
Det må finnes en Skaper. Bak alt det jeg er og ser og kan gripe tak i, må det være en Skaper. Og denne Skaper - Han holder meningen med livet i sin hule hånd. Det er Skaperens mening med oss som er vår mening også. Han har en plan med meg, og med deg, og det er vår plan, vår mening. Alle spør etter meningen med livet, men å se seg om etter noe større - det er det få som gjør. Og alle vet vi at smal er den vei og trang er den port - som leder til livet. Og få er de som finner den.
Den smale vei og den trange port. Det er som inngraverte ord på en grav fra gammel tid av, som et eventyr som ikke er reelt. Men jeg lover deg - det er så virkelig som du kan få det til å bli. Noen gang lurt på om du lever midt i ditt eget mareritt?
Mange er de som lever sitt verste mareritt -men som ikke vet om det. De er ikke klar over det, de forstår det ikke, de er blinde for sannheten. Er du en av de?
Marerittet - du løper naken gjennom skolebygningen med alles øyne festet på deg. Du er i en heis i et tårn på 100 etasjer, og heisen ryker. Heisen faller i 200 km/t, og rett før du treffer bakken våkner du opp, skrikende og svett. Du blir forfulgt, noen jager og jakter på deg, for å skade deg, og beina dine svikter deg. De vil ikke løpe, alt går i sakte film, du får ikke beina dine til å lyde deg, og voldsmannen nærmer seg. Eller du vet at du er i fare, og trenger å komme deg unna dyret som kommer til å angripe deg, men du er så søvnig, du er så trøtt, at du får ikke opp øynene dine. Alt er tåkete, slørete. Du klarer ikke å holde øynene oppe for mer enn et sekund av gangen, og du klarer ikke å finne ut hvor du skal løpe eller gjemme deg, fordi du ikke kan se, fordi øyelokkene er så tunge av søvn at du ikke kan åpne de.
Det er ikke disse marerittene jeg snakker om. Jeg snakker om det virkelige marerittet, som ennå ikke er opplevd. Det som ligger foran oss og venter. Det marerittet alle har hørt om, men velger å ikke tro på, fordi det er for skummelt og tåpelig, eller rett og slett fordi det virker for dumt framfor vennene dine, og du er redd for at du skal miste vennene dine, bli mobbet eller gjort til latter.
Det var livet jeg skulle skrive om. Men livet er en del av marerittet. Du stusser. Mener du ikke at marerittet er en del av livet? Nei, jeg mener at livet er en del av marerittet. Mareritt for de som ikke velger den smale vei og den trange port. Og de lever midt i marerittet, uten at de er klar over det. De tror det kalles livet. Og at det er slik det burde være. Og de gjør ingenting med det. Nettopp fordi det er et mareritt. Og vi vet alle at med mareritt er det ikke annet å gjøre enn å håpe på at det er et mareritt og at vi snart kan våkne opp av det.
Har du noe gang opplevd å ha et mareritt som gjør deg så skremt at du midt i drømmen skjønner at det er et mareritt, og så begynner du å snakke til deg selv, at du må våkne opp fordi det bare er et mareritt? Fungerte det? Jeg har klart det noen ganger. Men i det virkelige livet, for de som lever i marerittet, så er den eneste veien ut; å forstå at det er et mareritt og be Skaperen om å vekke deg opp av det, for du klarer det ikke selv.
Hva slags mareritt snakker jeg om?
Jeg snakker om den brede vei og den vide port. Det er det jeg snakker om. Alle som går inn gjennom den vide port og den brede vei, og det er mange av de, lever midt i et mareritt, uten at de er klar over det. De tror det er det virkelige livet, og våkner dermed ikke opp av søvnen.
Skaperen har en vilje. En plan. Og den involverer oss. Men foran oss har Han satt to porter og to veier. Vi må velge. Vi har alle gått på den brede vei og inn gjennom den vide port. Men de av oss som skjønte at vi levde midt i marerittet, og ba Skaperen vekke oss, har fått vende tilbake og gått inn den trange port og inn på den smale vei. Der det virkelige livet begynte, der solen er, og ikke månen. Der dag er og ikke natt. Der øynene er våkne, og ikke slumrer eller sover.
Meningen med livet finner man ikke på den brede vei og via den vide port. Meningen med livet finner man gjennom den trange port og smale vei, og få er de som finner den.
Våkn opp du som sover og har mareritt. Rop til Skaperen om å vekke deg fra søvnen, fra marerittet. Legg merke til at det er et mareritt du lever i, og be om hjelp. Og vend tilbake, og gå inn gjennom dent range port, og ut på den smale vei. For der er livet, der er virkeligheten, der er du våken og seende.

Filosofiske tanker om hva Livet er

Hva er livet, om livet egentlig ikke er før etter døden? Hvorfor lever vi i dette korte livet her på jorden?
Hvis alt vi ønsker, drømmer om, og lengter etter finnes etter døden, hvorfor lever vi her på jorden først? Er det et salgs opptakskontor? Er dette plassen som vil vise oss verdige for det evige livet eller ikke? Er hele dette livet bare en eneste stor “konkurranse” for hvem som skal komme til himmelen? Og konkurransen består i at vi tar imot Jesus som vår Herre og Frelser, og så at vi lar Han vokse og vi avtar? Vil vårt liv her på jorden, dette korte pustet sett i evighetsperspektiv, være prøvelsen på om vi kommer inn i evig hvile?
Hva er da dette livet egentlig, om livet ikke er her? Om livet først er på den andre siden av døden, hva gjør vi da her, i dette livet, på denne jorden? Hva er poenget, Gud?
Paradis, Edens hage, der var alt godt. Der levde Adam og Eva ut sine drømmer, lengsler og ønsker. Disse ordene var fremmede for de, de hadde ingen erfaring med det, for de levde et fullkomment liv. Men så kom fallet. Og fallet var stort. Og de ble drevet ut av det fullkomne paradis. Og de døde. Det var det Gud sa ville skje om de spiste av den forbudte frukt. Så dette livet, er egentlig ikke liv. Det er død. Vi er døde alle sammen. Så hva er da egentlig det vi kaller død? Når vi mister pusten, det kaller vi å dø. Men hvis vi allerede er døde, må døden være en inngangsport til livet. Men vi har kalt det å dø. Kanskje er det egentlig å fødes? Har vi snudd opp ned på alt sammen? Vil det å bli født egentlig si å få en pust, men en pust i dødens landskap. Og det å dø er egentlig å bli født, enten til evig liv i Guds rike, i det fullkomne riket, eller å gå fortapt, men leve evig i fortapelsen? Er det å bli født egentlig å komme til live i døden, for så å dø, som betyr å komme til live, enten til evig liv eller evig fortapelse? Og at dette levende dødelige livet her på jorden er en test, en prøve, et opptak - til hvor du skal plasseres hen i det som er det opprinnelige livet?
Hva er egentlig dette livet? Hvis livet ikke er å være i live? Hvis livet handler om å drømme og våge å lengte fordi lengslene er det opprinnelige livet vårt, hvorfor lever vi da som døde her på jorden? Hva slags plan har Gud? Hva er dette livet? Er det et opptakskontor, er det en arbeidsplass for å samle inn Hans kyllinger, og få de gjennom tollen? Hva er dette livet, om livet først begynner med døden?
Himmelen er det fullkomne riket. Her vil alt vi drømmer om og lengter etter være oppfylt. Alle de øyeblikk vi har her på jorden som kan minne oss om fullkommenhet, som vi mister like etterpå, det er en smak av himmelen. Hvorfor har vi smak av himmelen her i dødens dal som kalles jorden? Hvorfor har vi mellomlandet her på jorden, som døde, som levende døde? Hva slags plan har Gud? Hva er dette livet? Hvorfor er vi døde her?
Vi er døde fram til vi tar i mot Livet. Til vi tar i mot Sannheten. Til vi tar i mot Veien. Så selv om vi blir født døde her i dødens dal, er det på dette sted vi kan ta imot fødsel, ta imot det nye livet. Er det det Gud har tenkt? At denne dødens dal skal være det stedet man mottar livet i gave? Og at de som tar imot Livet når de blir overrekt det, vil begynne å leve her i dødens dal, blant de levende døde. Og så er det om å gjøre å la Livet få skinne gjennom oss, slik at de døde kan få se Livet, og ta imot Livet de også. Så på mange måter er dette stedet, dette dødelige liv, denne dødens liv vi lever, et opptakskontor for livet. Livet er et eneste opptakskontor rett og slett. Opptakskontoret for Himmelen. Det er på denne jord, i denne dødens dal man kan motta Livet, og begynne å leve, selv om man ikke helt vil begynne å leve før man dør i denne verdens og denne tidsalders forstand. Det er her informasjonen om hva Livet er vil bli gitt, og det er her vi vil få en forståelse av hva som venter oss der framme.
Slik som et opptak til en skole vil foregå, slik foregår opptaket fra døden til livet. For når vi falt ut av Edens hage, døde vi. Og Herren må bytte ut vårt steinhjerte med et hjerte av kjød, og det skjer i denne dødens dal, på denne jord, i dette opptakskontoret. Og når Han bytter ut vårt hjerte av stein med et hjerte av kjød, vil vårt hjerte begynne å pumpe igjen, det vil begynne å dunke, og evigheten vil bli lagt i våre hjerter, og de øyeblikk, de smakene vi får av himmelen i disse øyeblikkene, de vil bli vårt håp, de vil bli vår lengsel, våre drømmer, og en dag skal vi dø, og denne døden blir vår inngangsport til vårt evige liv.
Slik du søker deg inn på en skole, må du søke deg inn i himmelen. Men det er ikke du som søker deg inn. Det er Herren som søker etter deg. Det er Han som leter deg opp, og vil skrive deg inn i Livet. Opptakskontoret, dette livet, er helt annerledes enn de opptakskontorene du kjenner til. I stedet for at du søker, søker Gud deg! Og hvis du takker ja til plassen i himmelen, får du være med, da får du byttet ut ditt steinhjerte med et hjerte av kjød.
Når du har kommet inn på skole, vil du få informasjon i posten om alt som skal skje på skolen, hvordan skolen ser ut, hvor den ligger hen, hva det vil koste, osv. Slik også med Himmelen, det evige liv. Du vil i løpet av din periode her i dødens dal, omringet av døde som Herren søker til Sitt Liv, vil du få informasjon om det som venter deg, det som ligger foran deg. Det er her du vil få informasjon, det er her du vil bli forberedt for det livet du skal leve i Livet, etter denne jordens død. Når du endelig dør, vil Livet begynne, og da vil du ikke kunne forberede deg mer, for da vil du være der. Og leve det.
Så hvorfor lever vi i denne dødens dal? For å kunne si ja til invitasjonen på opptakskontoret til Himmelen. For å kunne bli forberedt på det som skal komme, for å kunne lengte etter det som skal komme, og la lengselen være synlig for de døde, slik at også de vil begynne å lengte etter Livet. Vi lever i dødens dal, på opptakskontoret, for å kunne ha et håp, en glede, en drøm og et ønske, som skal gå i oppfyllelse når vi går gjennom dødens port, inn i Livet, inn i det evige fullkomne Liv.
Livet er døden, og døden er Livet. Og mens vi er døde leter vår Herre etter oss, for å kunne gi oss et hjerte av kjød i stedet for et hjerte av stein. Han leter oss opp for å gi oss plass i Himmelen, for å gi oss Livet, Veien og Sannheten. Han søker oss inn i Sitt rike, for å gi oss Livets pust tilbake. Vi er alle levende døde når vi ankommer jorden, dødens dal. Og her vil vi være i et eneste stort opptakskontor. Her vil det bestemmes hvem som går hvor i porten mellom liv og død, mellom himmel og fortapelse. Dette er plassen hvor vi bestemmer vår evighet. Dødens dal er plassen vi velger resten av livet vårt.
Og har vi først valgt å takke ja til himmelen, ja til evig liv i det fullkomne paradis, der hvor våre drømmer, ønsker og lengsler fullstendig blir møtt, vil vår oppgave fortsette her i dødens dal. For da bærer vi med oss et dunkende hjerte av kjød omringet av hjerter av stein. Og det vil synes. Som et lys som skinner i mørket, vil det synes. Vi vil gå rundt som levende blant døde. Og det vil synes. Vi vil lengte, drømme og ønske - blant resignerte, blant de som ignorerer og forsøker å grave ned lengslene og drømmene. Blant de som trodde dette livet, dette dødslivet, skulle oppfylle disse, og som nå er skuffet og som ikke våger å tro at det er noe mer.
Her i dødens dal går vi som eier Livet, som puster igjen, som har en hjerte som dunker, for å kunne hjelpe vår Herre med opptaket til Himmelen. Vi er her for å vise til Livet, for å fortelle sannheten, med ord og gjerning, med oppførsel, holdning, og levemåte, og for å vise vei til Veien.
Hva er livet? Livet er døden, og et opptakskontor til livet, som først kommer ved det vi kjenner som døden. Dette livet vi lever her på jorden, som jeg vil kalle et levende dødsliv i dødens dal, lever vi for å kunne bli opptatt i Himmelen, i Livets bok. Og så bidra til at flere oppdager at dette livet er dødens dal og et opptakskontor, slik at de også takker ja til plassen. Som vi gjør ved å leve som levende i blant døde.

Av TK
Copyright TK

I KRISTIANSUND

En dans med Mesteren

Av TK Copyright

Det stille vann sildrer så klart, der mellom skogenes skjulte ro. Hvor gikk stormen, hvor ble den av? Regnets voldsomme skuring, haglets sprellende fart.. Jeg gjemmer meg bak busker, jeg skjuler meg i store uthulte trær. Solstrålene er så vidt å skimte, bak hver grein, hver stein og hvert blad.. Går Gud i hagen i denne time? Kommer Han til å spørre etter meg i dag? De mange gåter uløst av livets mysteri og mytteri, vil Han besvare disse, og gi meg ro? Vil Han vandre med meg, leke med meg, danse med meg i vindens sus? Vil livets hensikt falle på plass, i min meningsløse tilværelse, vil jeg forstå dybder jeg aldri kan ha sett? Det sildrende vannet i en liten bekk klukker en skjønn liten sang, der jeg løper barbeint over glatte steiner, bløt mose.. Jeg gjemmer meg.. Leker gjemsel med min Herre.. Han vet hvor jeg er, Han må finne meg, lete meg opp, for jeg ønsker å bli funnet.. Av Ham, min kjære, min Frelser. Skogens trær vaier i sakte vind, i usynlig sus, i uforgjengelig glede. Gud går i hagen i denne time, jeg ser Han ikke, men jeg kan merke det i hvert gresstrå, i hver tanke, i hver grein som svaier i vinden.. Gud leker gjemsel med meg i dag, og ler mot meg.. Han smiler, og latteren runger i bekkens skildrende vann.. Hans majestet danser i sommerens luftige vær, og jeg får se på.. En uforgjengelig dans, en uforgjengelig latter. Skogen smiler med Mesteren, vinden synger sammen med Herren, og der løper jeg barbein over enger, inn i skogen, mellom trærne, og lykken omringer meg, der alt er opptatt med å ære Gud..

105 mm makro er gøy=)