En oppdatering

Tida flyr avgårde, og jeg har nå fått kommet meg i orden i leiligheten, så best jeg kan i alle fall, med tanke på lite oppbevaringsplasser, og jeg har fått en veldig koselig vinterhage jeg trives godt i.

Jeg er kattepasser, posthenter og blomsterpasser for mamma i sommer, og katta er helt syyyk på klapp og kos. Den blir ALDRI (og da mener jeg aldri!) lei av kosing, og når hun koser seg med å bli kjælt med, sikler hun... Tulla heter katta, og er jo så skjønn, men utrolig sær. Synes veldig synd på henne, for matmor og matfar reiser fra henne en måned, og da er det bare jeg som dukker opp for å kose med henne litt innimellom..

I morgen skal jeg ha en liten innflyttingsgreie med noen få venner. Det blir jo koselig. Noen har meldt avbud, fordi de ikke kan, men på oss andre blir det i alle fall taco. Så morgendagen må jeg bruke til å rydde litt ekstra;) Se om jeg ikke kan få tid til å bake en kake, også;)

Har fått kjøpt blomster til vinterhagen, og i dag har jeg plantet de. Det ble jo riktig så koselig. Bare jeg klarer å ha såpass grønne fingre at jeg ikke dreper de den første uka da.. Har jo ikke peiling på slike ting.

I går tok jeg min første tur rundt Bingen. På moped, med kamera rundt halsen, og stoppet hver femte meter, ha, ha. Aldri hadde jeg kunnet forestille meg Bingen så lite. (Kanskje derfor det heter Bingen?!;) Jeg hadde forestilt meg et svære boliglag oppover der, og mange mil oppover og oppover og oppover.. Så jeg ble svært forundret da jeg skjønte at jeg allerede hadde kjørt forbi Bingen mens jeg ventet på at Bingen skulle begynne... Ja, det var virkelig en merkelig opplevelse. Bingen var stedet noen i klassen min på grunnskolen bodde i, og ei jente jeg gikk i barnekoret med. Og jeg ble med denne jenta på korsamling i Bingen en gang, og da syntes jeg det var så stort der, men i dag kan jeg altså avkrefte det. :)

Har tatt meg en sykkeltur mot Åmot i dag, og det er så nydelig natur overalt her i Skotselv. Det er veldig koselig. Bare synd jeg ikke klarer å feste det til kamerabrikka.

Før jeg våknet faktisk i morges tenkte jeg nok en tanke som ga meg et stikk av meningsløshet, som satte tankene i spinn før jeg omtrent våknet. Jeg spurte meg selv; blir jeg noen gang kvitt denne følelsen av meningsløshet? Jeg vet jo at meningen med livet mitt er at Gud har en mening med livet mitt! Så hvorfor kjenner jeg fortsatt på dette innimellom?
Jeg kom til den konklusjonen at det må ha med min nye jobb å gjøre. Jeg skal begynne å jobbe som varefremmer i Buskerud, og det betyr å reise rundt i forskjellige butikker, sette ut varer og rydde i hyllene til de leverandørene jeg kjører for. Veldig ålright jobb i så måte, og grei lønn. Men det var jo opprinnelig fotograf jeg ville bli og holde på med nå. Men det brakte meg ingen penger.
Men jeg tror at siden det å være fotograf er noe jeg drømmer om å leve av,

(i og med at vi like vel må ha en jobb for å leve, så kan det likesågodt være en jobb jeg liker og trives med og drømmer om å gjøre, mener jeg..)

så tror jeg at jobben som varefremmer blir veldig meningsløs for meg. Spesielt fordi jeg nettopp har lest en bok om barmhjertighet og at vi er kalt til å være Jesu hender, føtter, munn, øyne og ører. Og der står jeg og laster inn varer i ei hylle. Ja, veldig meningsfullt, mener jeg. Jo, klart det gir mening for noen, men ikke for meg. Handler nok om Guds vilje, tror jeg. Penger må jeg ha, for å klare utgiftene, så jeg må jobbe som varefremmer til noe annet dukker opp.

Men jeg har brukt morgenen i dag til å tenke over hvor jeg vil hen, hva jeg vil gjøre, og satt opp en slags femårs plan, som jeg håper kan gå i oppfyllelse. Så på den måten er jeg glad for dette stikket av meningsløshet, for den får meg til å fokusere, tenke og planlegge. Og det er bra. den holder meg på sporet:)

God sommer!