Hei og hopp.
Istedet for å samle alt på en og samme blogg, har jeg nå opprettet to blogger. Den ene bloggen omhandler meg og mitt liv og adressen hit er:
http://levendeliv.blogspot.com
Og min andre blogg, er for spesielt interesserte:
http://langsveien.blogspot.com
Alle er hjertelige velkomne til å ta turen innom på mine nye blogger, og håper det kan være av interesse.
Denne bloggen blir ikke oppdatert mer, men blir stående.
Mvh, TK
mandag 18. august 2008
fredag 15. august 2008
Guds Ord
Jer 23,29 Er ikke Mitt Ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?
Ef 6,17 Og Åndens sverd, som er Guds Ord
Hebr 4,12 Guds Ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer hjertets tanker og råd.
"Men jo mere jeg overveide dette, desto mere ble jeg overbevist om at i mitt virke var ikke Guds Ord en ild, en hammer og et sverd. Det hverken brente, knuste eller gjennomtrengte. Det var ikke noen resultater." - Oswald J. Smith (fra boken: Vekkelsen vi behøver)
**********************************************************
Disse ordene fra Oswald J. Smith er ord Norge trenger å si seg enige i. For i gjennomsnittet finnes der lite til ingen Guds Ord på talerstolene i dag som brenner, knuser eller gjennomtrenger. Istedet får vi "påminnelser" som ikke skaper resultater, og vi får brødsmuler som ikke metter. Vi blir forsikret om at alt står bra til, at Gud elsker oss, og at vi ikke har noe å bekymre oss for, etc.
Ja, Gud elsker oss. Og vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, men legge alt i Herrens hender. Men vekkelsens tider, er de forbi? Sover vi? Står alt bra til?
*********************************************************
Åp 3, 17-19 Fordi du sier. "Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe," og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se. Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter Jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!
*********************************************************
Vi i Norge er rike, vi har overflod og har ikke behov for noe. I gjennomsnittet både i fysisk og åndelig forstand. Vi ser ikke at vi er elendige, ynkelige blinde, fattige, og nakne. Vi har ikke behov for omvendelse, for vi mener vi er omvendte. Vi har ikke behov for tilgivelse, fordi vi mener vi er tilgitte. Vi har ikke behov for klær, fordi vi mener vi er påkledte.
Herren sier: Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter jeg.
Blir du refset og tuktet? Eller opplever du bare fryd og gammen fra Herren?
Guds Ord degger oss i søvn fra talerstolene i dag. Er det da Guds Ord som blir forkynt, eller forkynnerenes uendelige mange historier og eksempler fra eget liv, og for å sette det på spissen: masse vissvass som egentlig ikke er Guds Ord?
Blir forkynnelsen i dag dekket av unnskyldninger som ikke ser ut som unnskyldninger? Slik som at fokuset i menighetens forkynnelse er å vinne ikke- kristne, og derfor må det forkynnes om etikk og dagligdagse utfordringer? Og der da prekenen ikke tar utgangspunktet i Guds Ord, men hiver noen bibelvers på for at det skal ligne en forkynnelse fra Guds Ord?
Noen mener nok at jeg er litt hard nå, men er jeg egentlig det?
Guds Ord skal brenne, knuse og gjennomtrenge. Kan ikke huske sist det skjedde i et møte jeg var i. Da må jeg i alle fall få lov å si at de møtene som har tatt Guds ord slikt på alvor er indremisjonen. Den vestlandske indremisjon står i spissen for slik forkynnelse, og det vil jeg rose de av.
Guds ord skal brenne, knuse og gjennomtrenge. Å, som jeg lengter etter en slik forkynnelse!
Herre, kom med Din vekkelse i mitt hjerte. I våre hjerter. Vekk oss opp, refs oss, tukt oss, og la Ditt Ord få brenne, knuse og gjennomtrenge våre hjerter. I Jesu navn, amen.
Ef 6,17 Og Åndens sverd, som er Guds Ord
Hebr 4,12 Guds Ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer hjertets tanker og råd.
"Men jo mere jeg overveide dette, desto mere ble jeg overbevist om at i mitt virke var ikke Guds Ord en ild, en hammer og et sverd. Det hverken brente, knuste eller gjennomtrengte. Det var ikke noen resultater." - Oswald J. Smith (fra boken: Vekkelsen vi behøver)
**********************************************************
Disse ordene fra Oswald J. Smith er ord Norge trenger å si seg enige i. For i gjennomsnittet finnes der lite til ingen Guds Ord på talerstolene i dag som brenner, knuser eller gjennomtrenger. Istedet får vi "påminnelser" som ikke skaper resultater, og vi får brødsmuler som ikke metter. Vi blir forsikret om at alt står bra til, at Gud elsker oss, og at vi ikke har noe å bekymre oss for, etc.
Ja, Gud elsker oss. Og vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, men legge alt i Herrens hender. Men vekkelsens tider, er de forbi? Sover vi? Står alt bra til?
*********************************************************
Åp 3, 17-19 Fordi du sier. "Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe," og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se. Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter Jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!
*********************************************************
Vi i Norge er rike, vi har overflod og har ikke behov for noe. I gjennomsnittet både i fysisk og åndelig forstand. Vi ser ikke at vi er elendige, ynkelige blinde, fattige, og nakne. Vi har ikke behov for omvendelse, for vi mener vi er omvendte. Vi har ikke behov for tilgivelse, fordi vi mener vi er tilgitte. Vi har ikke behov for klær, fordi vi mener vi er påkledte.
Herren sier: Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter jeg.
Blir du refset og tuktet? Eller opplever du bare fryd og gammen fra Herren?
Guds Ord degger oss i søvn fra talerstolene i dag. Er det da Guds Ord som blir forkynt, eller forkynnerenes uendelige mange historier og eksempler fra eget liv, og for å sette det på spissen: masse vissvass som egentlig ikke er Guds Ord?
Blir forkynnelsen i dag dekket av unnskyldninger som ikke ser ut som unnskyldninger? Slik som at fokuset i menighetens forkynnelse er å vinne ikke- kristne, og derfor må det forkynnes om etikk og dagligdagse utfordringer? Og der da prekenen ikke tar utgangspunktet i Guds Ord, men hiver noen bibelvers på for at det skal ligne en forkynnelse fra Guds Ord?
Noen mener nok at jeg er litt hard nå, men er jeg egentlig det?
Guds Ord skal brenne, knuse og gjennomtrenge. Kan ikke huske sist det skjedde i et møte jeg var i. Da må jeg i alle fall få lov å si at de møtene som har tatt Guds ord slikt på alvor er indremisjonen. Den vestlandske indremisjon står i spissen for slik forkynnelse, og det vil jeg rose de av.
Guds ord skal brenne, knuse og gjennomtrenge. Å, som jeg lengter etter en slik forkynnelse!
Herre, kom med Din vekkelse i mitt hjerte. I våre hjerter. Vekk oss opp, refs oss, tukt oss, og la Ditt Ord få brenne, knuse og gjennomtrenge våre hjerter. I Jesu navn, amen.
Noen glimt fra kjøkken og bad
Et lite innblikk i kjøkkenet. Mens jeg var på jobb en dag, skrev Solvor noen kristne sitater til meg, og hang de opp på hyller og TV- benk, og de kledde det. :)
Da har jeg endelig fått et toalett på badet mitt. Litt rart, i og med at jeg har bodd uten toalett på badet (snurredass i gangen), så jeg må venne meg til det, ha, ha.
Små detaljer er viktige i den franske landstilen, og denne rullingen av håndkler var det min tante (Ingeborg) som tipset meg om, og det skal det blir mer gjennmført av etterhvert nå.
Alt er ikke helt som det skal ennå, men det er ikke langt unna. :)
Et lite bildekalas fra kontor/bibliotek/soverom
Her ser du en flott gammel vedovn, som jeg håper jeg får glede av å benytte meg av i senhøst og vinter.
onsdag 13. august 2008
Noen ord fra Luther
Når Luther skal utlegge de ti bud, legger han ikke vekt på at vi skal omvende vår neste og gjøre ham eller henne til en kristen. Vi skal derimot sørge for vår nestes liv og helse, eiendom og arbeidsmuligheter. Vis kal ta vare på vår nestes gode navn og rykte og gjøre vårt for at han/ henne kan leve et fredelig liv. (...) Gode gjerninger er ikke nødvendige for frelsens skyld. Men de er nødvendige for vår nestes skyld.
Gud har innrettet verden slik at Han bruker vårt liv for å skape vår nestes liv. Det liv Han vil skjenke vår neste, lar Han gå gjennom oss. Når vi ikke lar våre gode gjerninger strømme ut til vår nestes ve og vel, unndrar vi derfor vår neste det liv Gud har lovet ham/ henne.
Det er altså de hverdagslige gjerningene Gud etter Luthers mening vil ha oss til å gjøre, og det er disse gjerningene eller disse oppgavene han betegner som et kall. Et kall er altså ikke en spesielt religiøs opplevelse som enkelte mennesker får, og som trekker dem ut av det daglige liv og skiller dem ut fra andre gjennom et spesielt yrke eller en spesiell livsvei. Et kall er tvert imot noe som alle har og som trekker dem inn i livet. Alle er i en situasjon der de spiller en rolle for andre, og denne rollen, det er kaller deres.
Det betyr at bonden har et kall, bakeren har et kall, at smeden, kjøpmannen, tjenestepiken og skomakeren har et kall. Ikke minst er det et kall å være mor og far. I alle disse rollene har mennesket en oppgave å gjøre som kan bety noe for andre mennesker.
Det er altså det hverdagslige livet ute i verden i tjeneste for vår neste som etter Luthers mening er det hellige livet, og han blir aldri trett av å prise det alminnelige livets hellighet.
(Fra boken: Tegn og Fortolkning)
************************************************
Det er herlig når en må lese en bok, fordi den står på pensumlista, og den viser seg å være knallbra, og lærerik, og gøy å lese! :)
Dette er en slik bok. Tegn og Fortolkning har gitt meg en god del og jeg er bare kommet litt over 1/4 del av boka. Nå kan det jo hende at del 1, som jeg straks er ferdig med, var den delen av boken som var interessant, men vi får håpe at del 2 også blir like bra. :)
Jeg liker Luther bare mer og mer :)
Gud har innrettet verden slik at Han bruker vårt liv for å skape vår nestes liv. Det liv Han vil skjenke vår neste, lar Han gå gjennom oss. Når vi ikke lar våre gode gjerninger strømme ut til vår nestes ve og vel, unndrar vi derfor vår neste det liv Gud har lovet ham/ henne.
Det er altså de hverdagslige gjerningene Gud etter Luthers mening vil ha oss til å gjøre, og det er disse gjerningene eller disse oppgavene han betegner som et kall. Et kall er altså ikke en spesielt religiøs opplevelse som enkelte mennesker får, og som trekker dem ut av det daglige liv og skiller dem ut fra andre gjennom et spesielt yrke eller en spesiell livsvei. Et kall er tvert imot noe som alle har og som trekker dem inn i livet. Alle er i en situasjon der de spiller en rolle for andre, og denne rollen, det er kaller deres.
Det betyr at bonden har et kall, bakeren har et kall, at smeden, kjøpmannen, tjenestepiken og skomakeren har et kall. Ikke minst er det et kall å være mor og far. I alle disse rollene har mennesket en oppgave å gjøre som kan bety noe for andre mennesker.
Det er altså det hverdagslige livet ute i verden i tjeneste for vår neste som etter Luthers mening er det hellige livet, og han blir aldri trett av å prise det alminnelige livets hellighet.
(Fra boken: Tegn og Fortolkning)
************************************************
Det er herlig når en må lese en bok, fordi den står på pensumlista, og den viser seg å være knallbra, og lærerik, og gøy å lese! :)
Dette er en slik bok. Tegn og Fortolkning har gitt meg en god del og jeg er bare kommet litt over 1/4 del av boka. Nå kan det jo hende at del 1, som jeg straks er ferdig med, var den delen av boken som var interessant, men vi får håpe at del 2 også blir like bra. :)
Jeg liker Luther bare mer og mer :)
tirsdag 12. august 2008
Å bare være til for andre
****************************************************************
Erfaringen av at her er hele menneskets eksistens snudd opp ned, på den måten at Jesus bare "er til for andre". Det å erfare dette "å bare være til for andre"- hos Jesus er å erfare det transcendente (...). Vårt forhold til Gud er et nytt liv i "å være til for andre", er å ha del i Jesu virkelighet.
- Dietrich Boenhoeffer (1906-45)
Synden kommer ikke minst til uttrykk ved at jeg unndrar min neste det liv som han eller hun skulle hatt.
- Martin Luther. (1483-1546)
Du skal ta vare på det av din nestes liv som du har i din hånd.
- K.E. Løgstrup (1905-1981)
Budet "du skal elske din neste som deg selv"- kan omformuleres slik: "fra den kjærlighet som du selv gjør krav på, kjenner du den kjærlighet som du skylder det annet menneske.
- Løgstrup
Å bare være til for andre.
For en fantastisk tanke, og et fantastisk liv, om en skulle klare halvparten av dette.
Jeg leter etter ord for å forklare hva jeg tenker, men disse kirkefedrene har allerede sagt det så godt at jeg ikke kan toppe det, så jeg lar det stå:
Å bare være til for andre.
Erfaringen av at her er hele menneskets eksistens snudd opp ned, på den måten at Jesus bare "er til for andre". Det å erfare dette "å bare være til for andre"- hos Jesus er å erfare det transcendente (...). Vårt forhold til Gud er et nytt liv i "å være til for andre", er å ha del i Jesu virkelighet.- Dietrich Boenhoeffer (1906-45)
Synden kommer ikke minst til uttrykk ved at jeg unndrar min neste det liv som han eller hun skulle hatt.
- Martin Luther. (1483-1546)
Du skal ta vare på det av din nestes liv som du har i din hånd.
- K.E. Løgstrup (1905-1981)
Budet "du skal elske din neste som deg selv"- kan omformuleres slik: "fra den kjærlighet som du selv gjør krav på, kjenner du den kjærlighet som du skylder det annet menneske.
- Løgstrup
Å bare være til for andre.
For en fantastisk tanke, og et fantastisk liv, om en skulle klare halvparten av dette.
Jeg leter etter ord for å forklare hva jeg tenker, men disse kirkefedrene har allerede sagt det så godt at jeg ikke kan toppe det, så jeg lar det stå:
Å bare være til for andre.
mandag 11. august 2008
Bursdagsfeiring
Alt som kunne gå galt... ;)Så var det klart for bursdagsfeiring hos meg. Med tungpustethet og smerter i brystet pga. stress begynte jeg med å prøve å lage min første glutenfrie ostekake.
Geleen sto og ble avkjølt idet jeg med hjerte i halsen forsto at jeg hadde kjøpt for lite kremost til fyllet, og det var søndag, og ingen åpne butikker... Og langt til nærmeste bensinstasjon som kunne ha noe slikt. Og geleen skulle jo ikke stivne... Fort satte jeg den i varmt vannbad, løp til bilen og kjørte til Hokksund. Men den ene etter den andre kiosken og bensinstasjonen hadde verken kremost eller noe som kunne ligne på kremost. Svetten begynte å stige opp i meg, og jeg ringte rundt til familien for å høre om noen hadde noe ligggende. Ingen flaks.
Tenkte jeg kunne prøve en siste bensinstasjon før jeg ga opp, og heldigvis fantes det filadelfia ost der, som jo er grei, selv om det ikke var den jeg skulle ha.
Og så kjørte jeg tilfreds hjem, i håp om at geleen ikke hadde stivnet, for nå var det nesten gått en time. Jeg kjørte vestsiden oppover til Skotselv, for det hadde ikke stått noe skilt om stengt bro i Skotselva (de driver vedlikehold), men da jeg begynte å kjøre ned Knivedalen, så står det jammen meg skilt der om at broa er stengt for alle kjøretøyer. Hvorfor i alle dager kan de ikke sette opp et slikt skilt i Hokksund???? Jeg ble enda mer svett, og lurte på hva annet som skulle gå galt og ikke min vei denne dagen.. ha, ha.
Så jeg måtte kjøre til Åmot og rundt gamleveien til Skotselv, som tar ca 15- 20 min ekstra tid, men heldigvis hadde geleen ikke stivnet, og jeg fikk hevet sammen ostekaken akkurat i tide.
Og så var det tid for å lage kanelboller og svissrull. Kanelbollene gikk som smurt, men det var da jeg mistet hjernen min. Ha, ha. Den må jeg ha lagt igjen i en eller annen bolle, for når jeg skulle lage svissrullen, skal man piske egg og sukker stive, og så forsiktig røre inn melet. Jeg glemte fullstendig og piske egg og sukker, og helte likesågodt alt melet oppi med engang jeg.
Plutselig ble jeg stående og kikke ned i bollen og innse at jeg hadde gjort den store tabben. For jeg hadde ikke mer egg, så jeg kunne ikke begynne på nytt, ha, ha.
Etter en prat med mamma på telefon, som mente jeg burde prøve likevel, prøvde jeg å få ut det meste av melet, for så å piske egg og sukker, med en del mel i. Nå, tenkte jeg, kan vel ikke noe mer gå galt?!
Svissrullen ble bra, og veldig god, syntes gjestene, meg selv inkludert. Kanelbollene ble supergode (måtte ta meg en til "middag"), og ostekaka ble veldig god, med unntak av den glutenfrie kjeksbunnen som bare ble smuler, men likevel god;)
Men før gjestene ankom, måtte det skje mer galt, selvfølgelig, ha, ha. Jeg hadde bakt og ryddet, moppet gulv og vasket opp, og nå var det tid for dusj, før gjestene skulle komme. Da jeg går ut av dusjen, oppdager jeg at det er 2 cam høyde av oversvømmelse på badet mitt, enda jeg hadde ti håndkler liggende foran sluket på badet. Det har bare blitt mer og mer tett de siste to ukene, men at det skulle bli så vanvittig, ante jeg ikke. Fryseren og klesskapet sto i vann, og jeg ble enda en gang svett fra topp til tå, ha, ha. Tørket opp med ørten håndkler,og hev de så i dusjen, og klappet igjen døra og så ankom gjestene, tre og en, fire, tre, en og en;)
Mamma kom med glutenfri Verdens Beste (første gang vi har laget en slik en), og søstern tok med seg en ikke- glutenfri sjokoladekake, og med fem kaker og potetgull, koste vi oss masse, og bursdagsfeiringen ble vellykket til slutt:)
Jeg hadde fått alt i orden, gjort alt jeg skulle, bakt de kakene jeg hadde tenkt, og kunne noe stolt vise fram leiligheten min, som jeg synes er blitt riktig så koselig.
Jeg fikk en fantastisk kjole av søstern med familie, penger av mamma og Torgeir, et flott fuglebur i slitt stil til kubbelys, av May- Lovise med familie, dusjsåpe og gode sokker av tante Bjørg, og en fin Eføy (plante) av tante Ingeborg.
Så var dette årets feiring over, og jeg kan med glede se framover mot tre uker med "det gode liv", som betyr det rolige liv;) - og neste års bursdag! ;)
søndag 10. august 2008
Depositum
Vi flytter inn i nye leiligheter. Og på ny må depositum betales. Rett og rimelig det. Huseiere trenger garantier for at de skal slippe å bli sittende med skjegget i postkasse etter at leietaker har flyttet ut og kanskje rasert leiligheten.
Men det er greit det også. Det som ikke er greit er at bankene ikke har en fast bestemmelse på HVEM som skal betale opprettelsen av kontoen. Det står i papirene at det egentlig er huseiere som skal betale den, men min erfaring blir da at jeg må betale den.
Til menn som ikke tar et hint
La oss være i fred!
Dagen har vært god så langt, og jeg sitter og studerer ved mitt skrivebord ved det flotte gamle vinduet, med utsikt til hage og vei. Jeg har flyttet inn her for en måned siden nå snart, og stortrives i den gamle leiligheten som er nyoppusset.
Men brått mister jeg studielysten, og et ubehag stiger opp i meg. For utenfor ser jeg bilen som nå begynner å bli veldig kjent for meg. Inni bilen sitter mannen på rundt femti år. Og som alltid, nistirrer han inn i leiligheten min denne gangen også, mens han sakte, veldig sakte kjører forbi.
Flere ganger daglig skjer dette. Jeg elsker lys, elsker de store flotte vinduene på alle kanter i huset mitt, men nå må jeg dekke de til. I alle de leilighetene jeg hittil har bodd i, har jeg aldri hatt vinduer på alle husets fire vegger. Og når jeg nå først får det, som jeg har lengtet etter så mange år, så må jeg dekke de til, for å slippe ubehaget av en ekkel gris i gata mi som absolutt skal nistirre inn i leiligheten etter et glimt av meg, en enslig 28 år gammel kvinne.
fredag 8. august 2008
Tanker omkring bursdager og livet generelt
Noe spesielt
Har tenkt litt på bursdager i de siste dagene.
Bursdager er egentlig noe spesielt, men rundt meg nå feires det mindre og mindre, både i betydningen at folk ikke ønsker å feire den, så de feirer den bare med runde tall, eller de ikke gjør noe stort ut av det. Jeg ønsker noe mer.
Jeg hadde bursdag 1. Aug, og derfor naturlig at jeg har tenkt litt på det. Men disse tankene ble mer åpenlyste pga. en kommentar på bloggen min.
En dag i året som bare er sin
Jeg tenkte på at hver person har bare en dag i året som er sin, som er den dagen en bør bli satt ekstra pris på, bli vist litt ekstra oppmerksomhet. Og det er dagen en ble født til dette livet. Og dette livet, slik vi lever det før døden, skal vi bare gjøre en gang. Og jeg som har bursdag i sommerferien, har aldri hatt den gleden av bursdagsselskaper i barndommen, og som oftest har ingen mulighet eller anledning til å komme i bursdagen min.
Så i år fant jeg ut at selv om jeg ikke har familien rundt meg (de var på ferie), og ikke har venner her jeg bor, så skal jeg ikke la det hindre meg i å gjøre noe spesielt for meg selv på dagen min, eller i alle fall feire meg selv en gang i året. Det tror jeg er viktig.
Gaver
Julaften bringer gaver, men ikke bare til meg. Bursdagen skal bringe gaver til meg. Kun meg. (Om jeg ikke deler bursdagen med andre, som jeg faktisk gjør; søstra mi har jo på samme dag, og så broren min to dager senere, ha, ha.. Men nå bor jo de sånn ca 70-80 mil unna meg da, så på den måten deler jeg ikke dagen med søstern likevel..)
Gaver er oppskrytt, er holdningen i dag. Men skal det egentlig være sånn? Er det bare jeg som synes det er utrolig stas å få gaver? Det virker som om samfunnet i dag maner fram en likegyldig holdning, en nesten ydmyk holdning som sier at vi ikke skal bry oss om gaver, at vi ikke skal ville ønske oss gaver, at gaver er oppskrytt. Men jeg tror at innerst i hver eneste sjel er det en stor glede ved å få. Jo, Bibelen sier jo at det er større glede i å gi enn å få, og det er nok sant det, men skal jeg være ærlig er jeg ikke helt der ennå. Jeg synes nok det er en større glede å få gaver jeg;) Men kanskje har det noe med at jeg tror kjærlighetsspråket mitt også ligger i dette området..
Poenget mitt er at jeg tror denne "ydmyke" holdningen av at gaver ikke er noe vi egentlig ønsker oss, ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi trenger, ja, vi trenger, en eneste dag i året som bare er vår. Alle sammen trenger det. En dag vi blir lagt merke til, får ekstra oppmerksomhet, blir satt litt ekstra pris på, får gaver, og hilsener. Og jeg tror at kaker oppå det hele er en god bonus.
Kake- og familiefeiring
Derfor har jeg også bestemt at jeg skal feire bursdagen min (ti dager senere) med kaker og familie, i overimorgen. Jeg gleder meg vilt til kakene. Jeg skal for første gang smake glutenfri ostekake (som jeg skal lage) og glutenfri Verdens Beste (som mamma er så snill at hun skal lage)
I tillegg blir det kanskje kanelboller (for det har jeg hatt lyst på lenge nå) og svissrull, med Besta's oppskrift; smørkrem og ripsgele. Nam;) Ja, jeg gleder meg masse til kakespising. Men jeg gleder meg også til å samle familien. Lenge siden vi har vært samlet nå, i alle fall på en samling jeg har vært på.
Min bursdagsfering forøvrig
Ja, som jeg var litt inne på over her, så synes jeg det blir mer og mer viktig å feire livet, og seg selv en gang i året. Gjøre noe annerledes, noe spesielt, unikt, minneverdig og opplevelsesrikt. Husker godt den første bursdagen jeg begynte å tenke disse tankene. Da tok jeg med jentegjengen i Kongsberg, opp til Knutehytta, og her feiret vi bursdagen min med å male og skrive dikt, ved et vakkert tjern og nydelig natur.
De som kjenner meg vet at jeg har en hukommelse som en gullfisk (og vet ikke årsaken til det), og for at jeg, et år senere, skal huske hva jeg gjorde på bursdagen min, må det være noe unikt og spesielt. Jeg husker altså godt året på Knutehytta. Tror også at jeg kommer til å huske denne bursdagen, for jeg kjørte gokart for første gang, som jeg har skrevet om i et annet innlegg.
Da jeg fortalte noen av familiemedlemmene mine at jeg skulle kjøre gokart, var alltid det første spørsmålet; med hvem? og da jeg svaret "alene" . ble de seende ut (eller hørenes ut) som et spørsmålstegn. "Er det noe artig da?!"
Jeg har de senere årene funnet ut at jeg går glipp av så vanvittig mye i livet mitt ved å ikke gjøre ting fordi ingen blir med på ting. Unnskyldningene er mange: Har ikke penger. Orker ikke. Kan ikke. Passer ikke. Vil ikke. Har ikke tid. Er opptatt. Og jeg er superlei av å vente på at folk skal ha tid eller anledning, og jeg vil ikke sette livet mitt på vent fordi jeg ikke har noen å dele livet mitt med:)
Så jeg har tatt skritt for skritt, og våget å leve som enslig, mer og mer, og trives ganske greit med det. (Men gleder meg til dagen min framtidige ektemann valser inn i livet mitt;) Men fram til da vil jeg ikke vente på at venner eller familie skal ha tid, penger, overskudd eller anledning til å gjøre noe sammen med meg. Jeg klarer meg fint alene. Som det å kjøre gokart. Visst er det sikkert veldig gøy med venner. Men det skal ikke hindre meg i å kjøre gokart, bare fordi jeg ikke har noen i nærheten. Savvy? (skjønner)
Oppdagelsesferd
Det jeg prøver å si da er at jeg nå har oppdaget en helt ny verden de siste årene; et helt nytt liv, på en måte. Jeg kan ha det gøy, uten venner, uten bekjente, uten familie. (Har bodd såpass mange steder, og begynt såpass mange ganger på nytt, og langt unna folk jeg kjenner som oftest, at dette har kanskje blitt en nødvendighet;)
Så jeg reiste på interrail alene i Frankrike og Italia. jeg står på skøyter alene. Kjører brett alene. Jeg kjørte gokart alene. Går på kafé alene, osv. Jeg har ventet og venter på at folk skal være med på ting, og så har jeg funnet ut at jeg venter forgjeves. Hvem har vel tid, lyst, anledning, og penger til å reise utenlands en mnd i året, når alle andre jobber og det snør? Eller ta en ridetur på en tirsdag? Eller bruke 700 kroner på en søndag, for å kjøre et gammelt lokomotiv - damptog, overvære et cowboyshow og se et eventyrslott?
Ikke selvmedlidenhet, men seier!
Og dette er ikke en selvmedlidenhets innlegg, langt derifra! Det er en seier. Det er en seier å ikke vente på folk. det er en seier å glede seg over livet, over opplevelser, selv når man må oppleve det alene. Det er frihet! Og hvor godt det er å kjenne frihet!
Eventyr og romanse
Livet handler om eventyr og romanse, sa en klok forfatter. (Boken "den guddommelige romansen") Jeg kan ikke være mer enig. Romantikken i et ekteskapelig forhold lar vente på seg, men som i boktittelen så finnes det en guddommelig romanse, som man kan utforske. Og det er blant annet gjennom å leve i den skapte verden, og nyte de opplevelser man kan ha (innenfor Bibelens rammer of course).
Som varefremmer kom jeg i snakk med en butikksjef, som spurte meg ut om livet mitt, og han kom fort til en konklusjon: "du er litt eventyrlysten, du?!". For et kompliment! :) Jeg hadde på en måte fram til da ikke tenkt på det sånn, men jo eldre jeg blir, og jo bedre kjent jeg blir med meg selv, gjennom Guds prosess med meg, så ser jeg at jeg blir mer og mer eventyrlysten. En stor grunn er fordi jeg trenger motiver. Trenger å ta bilder. Ta bilder av nye ting.
Livet mitt kan beskrives som et svart hull fram til et par år siden. Det gikk opp og ned, som for oss alle, men det gikk mer nede i dalen, enn oppe på fjellene fram til jeg ble 26 år. Da hadde jeg i noen år gått gjennom en prosess som har ført meg fra mørket til lyset, fra dalen til fjellet, fra ørken til oase. Og nå når jeg er mer på fjellet enn i dalen, er det blitt mer og mer viktig for meg å på en måte ta igjen det tapte. Alt jeg har gått glipp av må på en måte tas tilbake. Ikke på en stressende måte, men på en behagelig og fredfull måte.
Ta tilbake den tapte barndommen
Jeg kan få være barn igjen, på en måte. Barndommen min foregikk i tre rom: soverommet mitt, huset hjemme, og klasserommet. Det eneste rommet som noenlunde var trygt var soverommet. Utenfor de fire veggene var det kaos og smerte. Noen ganger brøt uværet også inn på skjulestedet mitt, men som oftest fikk jeg være i fred her. Jeg stengte meg ute fra virkeligheten, spesielt gjennom å lese masse. Bøkene var mine venner, og jeg husker godt at jeg fikk min beste karakter i norsk da jeg skrev stil om dette. Men da barndommen min bare besto av å lese om andres virkeligheter, eller andres oppdiktede liv, gikk jeg glipp av så mange opplevelser. Kanskje derfor jeg ikke husker så mye?!
Nå vil jeg ta tida tilbake. Gjenerobre, ta tilbake. Og jeg tror det er det som skjer i meg. Derfor jeg vil skape minner, oppleve eventyr og reise plasser, gjøre ting, se ting. Jeg vil oppleve det jeg mistet, det jeg ble frarøvet, det jeg tapte. Jeg skal vinne det tilbake. I og ved Guds nåde. Kjenner også at Herren ønsker dette for meg.
Bursdagene mine er bare en del av dette. Det er en dag som bare er min. Selv om alle andre synes gaver er oppskrytt, bursdager er oppskrytt, så vil i alle fall jeg holde fast på at jeg er verdt en dag i året. Og jeg vil også prøve å gjøre stas på andre på deres bursdager, så langt det lar seg gjøre.
Bursdager er til for å feire at vi er til, at vi lever, og at vi er spesielle. Alle bør ha en dag de feires, av venner, bekjente og familie. Vi bør bli lagt merke til, gjort stas på, bli satt litt ekstra pris på, få litt mer opmerksomhet enn vanlig.
En av de beste gavene i livet mitt
Helt på slutten her vil jeg nevne en av de beste gavene jeg har fått, uheldigvis er det en trist historie bak gaven, i omstendighetene rundt relasjonen med vedkommende, men det skal jeg ikke fortelle her.
Jeg fikk et dikt skrevet av personen som ga meg gaven, som omhandlet relasjonen til meg og personen, sammen med små, søte, hvite skjell pakket inn i en serviett, brakt med fra en strand i utlandet.
Gaver trenger ikke nødvendigvis å koste penger
Poenget mitt med å fortelle dette, er at gaven ikke kostet noe som helst. Den krevde noe tid, omsorg og en tanke om meg idet skjellene ble plukket og diktet ble skrevet. Dette har vært den vakreste gaven jeg har fått. Jeg har fått masse fint i gaver, det er ikke det, men denne gaven ble veldig spesiell, fordi den betydde så mye for meg. At noen har plukket skjell på en ferie i utlandet, at noen har skrevet et vakkert dikt som vekker følelser. At noen har brukt tid på å tenke på meg og at gaven reflekterer det, det er det som gjorde størst inntrykk på meg.
Gaver trenger ikke koste. De trenger ikke være store, flotte og dyre. De beste gavene er de som reflekterer at en er spesiell for noen andre, at noen bryr seg om en, at noen har tenkt på en idet man kjøpte, fant eller laget gaven. Men å få en slik gave betyr i alle fall utrolig mye for meg. Så dønn ærlig er jeg;)
Ord
Og ord. Må også nevne ord. Selvfølgelig skal jeg jo også nevne i forbifarta at dette handler om meg. Om hvilken kjærlighetsspråk jeg har, men jeg tror at det er noe sannhet i dette for alle... ?!
Ord. ord er noe helt spesielt for meg. Skrevne ord. Ikke små mye det lydhøre ord (om det ikke er tatt opp slik at jeg skal spille det om og om igjen, da). Men det skrevne ord. Kanskje har det noe med at jeg leser mye, og at jeg skriver mye. Og er veldig glad i begge deler. Men diktet som jeg skrev om overfor betydde mye fordi det satte ord på relasjonen, som betydde så mye for meg, men som skapte så mye smerte hos meg.
Følgesvenn i den svarteste natt
Jeg har to spesielle lapper i Bibelen mi. Den ene lappen er en oppmuntring fra den samme personen som ga meg diktet, da jeg var i en veldig mørk tid av utbrenthet. Den andre lappen er et lite valentine- dikt til meg fra en veldig god venn, en god følgesvenn midt i den svarteste natta. Denne sistnevnte er en venn som viste meg hva virkelig ekte vennskap er. Jeg har aldri opplevd lignende. Jeg innså nettopp nå at denne følgesvennen min var Herrens veldige velsignelse i akkurat den tiden jeg virkelig trengte det, for at jeg skulle klare meg gjennom denne svarteste natta jeg noen gang har hatt i mitt liv. Takk, Gud!
Å se tilbake nå er veldig spesielt. Jeg ser nå at denne følgesvennen er noe av det beste som har hendt meg. I den verste tiden i livet mitt, hendte også det aller beste i livet mitt hittil. Så sprøtt! Ja, Gud er sannelig god.
Med det får jeg bare si Amen, og Halleluja altså, for mer var det ikke å si etter dette;)
Har tenkt litt på bursdager i de siste dagene.
Bursdager er egentlig noe spesielt, men rundt meg nå feires det mindre og mindre, både i betydningen at folk ikke ønsker å feire den, så de feirer den bare med runde tall, eller de ikke gjør noe stort ut av det. Jeg ønsker noe mer.
Jeg hadde bursdag 1. Aug, og derfor naturlig at jeg har tenkt litt på det. Men disse tankene ble mer åpenlyste pga. en kommentar på bloggen min.
En dag i året som bare er sin
Jeg tenkte på at hver person har bare en dag i året som er sin, som er den dagen en bør bli satt ekstra pris på, bli vist litt ekstra oppmerksomhet. Og det er dagen en ble født til dette livet. Og dette livet, slik vi lever det før døden, skal vi bare gjøre en gang. Og jeg som har bursdag i sommerferien, har aldri hatt den gleden av bursdagsselskaper i barndommen, og som oftest har ingen mulighet eller anledning til å komme i bursdagen min.
Så i år fant jeg ut at selv om jeg ikke har familien rundt meg (de var på ferie), og ikke har venner her jeg bor, så skal jeg ikke la det hindre meg i å gjøre noe spesielt for meg selv på dagen min, eller i alle fall feire meg selv en gang i året. Det tror jeg er viktig.
Gaver
Julaften bringer gaver, men ikke bare til meg. Bursdagen skal bringe gaver til meg. Kun meg. (Om jeg ikke deler bursdagen med andre, som jeg faktisk gjør; søstra mi har jo på samme dag, og så broren min to dager senere, ha, ha.. Men nå bor jo de sånn ca 70-80 mil unna meg da, så på den måten deler jeg ikke dagen med søstern likevel..)
Gaver er oppskrytt, er holdningen i dag. Men skal det egentlig være sånn? Er det bare jeg som synes det er utrolig stas å få gaver? Det virker som om samfunnet i dag maner fram en likegyldig holdning, en nesten ydmyk holdning som sier at vi ikke skal bry oss om gaver, at vi ikke skal ville ønske oss gaver, at gaver er oppskrytt. Men jeg tror at innerst i hver eneste sjel er det en stor glede ved å få. Jo, Bibelen sier jo at det er større glede i å gi enn å få, og det er nok sant det, men skal jeg være ærlig er jeg ikke helt der ennå. Jeg synes nok det er en større glede å få gaver jeg;) Men kanskje har det noe med at jeg tror kjærlighetsspråket mitt også ligger i dette området..
Poenget mitt er at jeg tror denne "ydmyke" holdningen av at gaver ikke er noe vi egentlig ønsker oss, ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi trenger, ja, vi trenger, en eneste dag i året som bare er vår. Alle sammen trenger det. En dag vi blir lagt merke til, får ekstra oppmerksomhet, blir satt litt ekstra pris på, får gaver, og hilsener. Og jeg tror at kaker oppå det hele er en god bonus.
Kake- og familiefeiring
Derfor har jeg også bestemt at jeg skal feire bursdagen min (ti dager senere) med kaker og familie, i overimorgen. Jeg gleder meg vilt til kakene. Jeg skal for første gang smake glutenfri ostekake (som jeg skal lage) og glutenfri Verdens Beste (som mamma er så snill at hun skal lage)
I tillegg blir det kanskje kanelboller (for det har jeg hatt lyst på lenge nå) og svissrull, med Besta's oppskrift; smørkrem og ripsgele. Nam;) Ja, jeg gleder meg masse til kakespising. Men jeg gleder meg også til å samle familien. Lenge siden vi har vært samlet nå, i alle fall på en samling jeg har vært på.
Min bursdagsfering forøvrig
Ja, som jeg var litt inne på over her, så synes jeg det blir mer og mer viktig å feire livet, og seg selv en gang i året. Gjøre noe annerledes, noe spesielt, unikt, minneverdig og opplevelsesrikt. Husker godt den første bursdagen jeg begynte å tenke disse tankene. Da tok jeg med jentegjengen i Kongsberg, opp til Knutehytta, og her feiret vi bursdagen min med å male og skrive dikt, ved et vakkert tjern og nydelig natur.
De som kjenner meg vet at jeg har en hukommelse som en gullfisk (og vet ikke årsaken til det), og for at jeg, et år senere, skal huske hva jeg gjorde på bursdagen min, må det være noe unikt og spesielt. Jeg husker altså godt året på Knutehytta. Tror også at jeg kommer til å huske denne bursdagen, for jeg kjørte gokart for første gang, som jeg har skrevet om i et annet innlegg.
Da jeg fortalte noen av familiemedlemmene mine at jeg skulle kjøre gokart, var alltid det første spørsmålet; med hvem? og da jeg svaret "alene" . ble de seende ut (eller hørenes ut) som et spørsmålstegn. "Er det noe artig da?!"
Jeg har de senere årene funnet ut at jeg går glipp av så vanvittig mye i livet mitt ved å ikke gjøre ting fordi ingen blir med på ting. Unnskyldningene er mange: Har ikke penger. Orker ikke. Kan ikke. Passer ikke. Vil ikke. Har ikke tid. Er opptatt. Og jeg er superlei av å vente på at folk skal ha tid eller anledning, og jeg vil ikke sette livet mitt på vent fordi jeg ikke har noen å dele livet mitt med:)
Så jeg har tatt skritt for skritt, og våget å leve som enslig, mer og mer, og trives ganske greit med det. (Men gleder meg til dagen min framtidige ektemann valser inn i livet mitt;) Men fram til da vil jeg ikke vente på at venner eller familie skal ha tid, penger, overskudd eller anledning til å gjøre noe sammen med meg. Jeg klarer meg fint alene. Som det å kjøre gokart. Visst er det sikkert veldig gøy med venner. Men det skal ikke hindre meg i å kjøre gokart, bare fordi jeg ikke har noen i nærheten. Savvy? (skjønner)
Oppdagelsesferd
Det jeg prøver å si da er at jeg nå har oppdaget en helt ny verden de siste årene; et helt nytt liv, på en måte. Jeg kan ha det gøy, uten venner, uten bekjente, uten familie. (Har bodd såpass mange steder, og begynt såpass mange ganger på nytt, og langt unna folk jeg kjenner som oftest, at dette har kanskje blitt en nødvendighet;)
Så jeg reiste på interrail alene i Frankrike og Italia. jeg står på skøyter alene. Kjører brett alene. Jeg kjørte gokart alene. Går på kafé alene, osv. Jeg har ventet og venter på at folk skal være med på ting, og så har jeg funnet ut at jeg venter forgjeves. Hvem har vel tid, lyst, anledning, og penger til å reise utenlands en mnd i året, når alle andre jobber og det snør? Eller ta en ridetur på en tirsdag? Eller bruke 700 kroner på en søndag, for å kjøre et gammelt lokomotiv - damptog, overvære et cowboyshow og se et eventyrslott?
Ikke selvmedlidenhet, men seier!
Og dette er ikke en selvmedlidenhets innlegg, langt derifra! Det er en seier. Det er en seier å ikke vente på folk. det er en seier å glede seg over livet, over opplevelser, selv når man må oppleve det alene. Det er frihet! Og hvor godt det er å kjenne frihet!
Eventyr og romanse
Livet handler om eventyr og romanse, sa en klok forfatter. (Boken "den guddommelige romansen") Jeg kan ikke være mer enig. Romantikken i et ekteskapelig forhold lar vente på seg, men som i boktittelen så finnes det en guddommelig romanse, som man kan utforske. Og det er blant annet gjennom å leve i den skapte verden, og nyte de opplevelser man kan ha (innenfor Bibelens rammer of course).
Som varefremmer kom jeg i snakk med en butikksjef, som spurte meg ut om livet mitt, og han kom fort til en konklusjon: "du er litt eventyrlysten, du?!". For et kompliment! :) Jeg hadde på en måte fram til da ikke tenkt på det sånn, men jo eldre jeg blir, og jo bedre kjent jeg blir med meg selv, gjennom Guds prosess med meg, så ser jeg at jeg blir mer og mer eventyrlysten. En stor grunn er fordi jeg trenger motiver. Trenger å ta bilder. Ta bilder av nye ting.
Livet mitt kan beskrives som et svart hull fram til et par år siden. Det gikk opp og ned, som for oss alle, men det gikk mer nede i dalen, enn oppe på fjellene fram til jeg ble 26 år. Da hadde jeg i noen år gått gjennom en prosess som har ført meg fra mørket til lyset, fra dalen til fjellet, fra ørken til oase. Og nå når jeg er mer på fjellet enn i dalen, er det blitt mer og mer viktig for meg å på en måte ta igjen det tapte. Alt jeg har gått glipp av må på en måte tas tilbake. Ikke på en stressende måte, men på en behagelig og fredfull måte.
Ta tilbake den tapte barndommen
Jeg kan få være barn igjen, på en måte. Barndommen min foregikk i tre rom: soverommet mitt, huset hjemme, og klasserommet. Det eneste rommet som noenlunde var trygt var soverommet. Utenfor de fire veggene var det kaos og smerte. Noen ganger brøt uværet også inn på skjulestedet mitt, men som oftest fikk jeg være i fred her. Jeg stengte meg ute fra virkeligheten, spesielt gjennom å lese masse. Bøkene var mine venner, og jeg husker godt at jeg fikk min beste karakter i norsk da jeg skrev stil om dette. Men da barndommen min bare besto av å lese om andres virkeligheter, eller andres oppdiktede liv, gikk jeg glipp av så mange opplevelser. Kanskje derfor jeg ikke husker så mye?!
Nå vil jeg ta tida tilbake. Gjenerobre, ta tilbake. Og jeg tror det er det som skjer i meg. Derfor jeg vil skape minner, oppleve eventyr og reise plasser, gjøre ting, se ting. Jeg vil oppleve det jeg mistet, det jeg ble frarøvet, det jeg tapte. Jeg skal vinne det tilbake. I og ved Guds nåde. Kjenner også at Herren ønsker dette for meg.
Bursdagene mine er bare en del av dette. Det er en dag som bare er min. Selv om alle andre synes gaver er oppskrytt, bursdager er oppskrytt, så vil i alle fall jeg holde fast på at jeg er verdt en dag i året. Og jeg vil også prøve å gjøre stas på andre på deres bursdager, så langt det lar seg gjøre.
Bursdager er til for å feire at vi er til, at vi lever, og at vi er spesielle. Alle bør ha en dag de feires, av venner, bekjente og familie. Vi bør bli lagt merke til, gjort stas på, bli satt litt ekstra pris på, få litt mer opmerksomhet enn vanlig.
En av de beste gavene i livet mitt
Helt på slutten her vil jeg nevne en av de beste gavene jeg har fått, uheldigvis er det en trist historie bak gaven, i omstendighetene rundt relasjonen med vedkommende, men det skal jeg ikke fortelle her.
Jeg fikk et dikt skrevet av personen som ga meg gaven, som omhandlet relasjonen til meg og personen, sammen med små, søte, hvite skjell pakket inn i en serviett, brakt med fra en strand i utlandet.
Gaver trenger ikke nødvendigvis å koste penger
Poenget mitt med å fortelle dette, er at gaven ikke kostet noe som helst. Den krevde noe tid, omsorg og en tanke om meg idet skjellene ble plukket og diktet ble skrevet. Dette har vært den vakreste gaven jeg har fått. Jeg har fått masse fint i gaver, det er ikke det, men denne gaven ble veldig spesiell, fordi den betydde så mye for meg. At noen har plukket skjell på en ferie i utlandet, at noen har skrevet et vakkert dikt som vekker følelser. At noen har brukt tid på å tenke på meg og at gaven reflekterer det, det er det som gjorde størst inntrykk på meg.
Gaver trenger ikke koste. De trenger ikke være store, flotte og dyre. De beste gavene er de som reflekterer at en er spesiell for noen andre, at noen bryr seg om en, at noen har tenkt på en idet man kjøpte, fant eller laget gaven. Men å få en slik gave betyr i alle fall utrolig mye for meg. Så dønn ærlig er jeg;)
Ord
Og ord. Må også nevne ord. Selvfølgelig skal jeg jo også nevne i forbifarta at dette handler om meg. Om hvilken kjærlighetsspråk jeg har, men jeg tror at det er noe sannhet i dette for alle... ?!
Ord. ord er noe helt spesielt for meg. Skrevne ord. Ikke små mye det lydhøre ord (om det ikke er tatt opp slik at jeg skal spille det om og om igjen, da). Men det skrevne ord. Kanskje har det noe med at jeg leser mye, og at jeg skriver mye. Og er veldig glad i begge deler. Men diktet som jeg skrev om overfor betydde mye fordi det satte ord på relasjonen, som betydde så mye for meg, men som skapte så mye smerte hos meg.
Følgesvenn i den svarteste natt
Jeg har to spesielle lapper i Bibelen mi. Den ene lappen er en oppmuntring fra den samme personen som ga meg diktet, da jeg var i en veldig mørk tid av utbrenthet. Den andre lappen er et lite valentine- dikt til meg fra en veldig god venn, en god følgesvenn midt i den svarteste natta. Denne sistnevnte er en venn som viste meg hva virkelig ekte vennskap er. Jeg har aldri opplevd lignende. Jeg innså nettopp nå at denne følgesvennen min var Herrens veldige velsignelse i akkurat den tiden jeg virkelig trengte det, for at jeg skulle klare meg gjennom denne svarteste natta jeg noen gang har hatt i mitt liv. Takk, Gud!
Å se tilbake nå er veldig spesielt. Jeg ser nå at denne følgesvennen er noe av det beste som har hendt meg. I den verste tiden i livet mitt, hendte også det aller beste i livet mitt hittil. Så sprøtt! Ja, Gud er sannelig god.
Med det får jeg bare si Amen, og Halleluja altså, for mer var det ikke å si etter dette;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
