Tur til Kristiansund med Bjerkely

I minibussen på vei fra Bjerkely til Kristiansund

Eleonora og Robert kjemper om plassen, mens Robert også forsøker å unngå å bli tatt bilde av, mens Håvard ennå har det som plommen i egget, der han sitter alene på to seter.

Navnekonkurransesjekk.
Hvem kan flest navn på elever?
1.Plass: Håvard
2.plass: Trine

3.plass: Robert

Me..

Eleonora og Robert

Ingun

Elvira: "Bø!"

På storsenteret i Kristiansund

Bjerkely ute på foto oppdrag. Tema: Inspirasjon

På Burger King (Murder King)

Idag har hele Bjerkely FHS vært på tur til en idyllisk plass her på Arneberg: Haugsmølla. Her har vi bygd pappbåter og konkurrert over dammen! Kjempemoro! (Selv om jeg bare var fotografen=)

Den stygge andungen på tur over dammen

Luremus på vei over dammen

Dragen svømmer over dammen

Sakte men sikkert kommer også Borg Borris over dammen

Her kommer Robåten over dammen i full fart!

Og så til sist, men ikke minst, så kommer Blond Pearl seg over dammen med æren i behold!

Den barmhjertige samaritan

Luk 10, 30-37

Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere.
Innledning
Dette er på en måte beskrivelse av livet vårt. Veien fra Jerusalem til Jeriko var den farligste veien på den tiden, en strekning på 28 km. Denne strekningen kalles LIVET! Og her går vi alle mann, og kvinner. Dette livet er en farlig strekning mellom fødsel og død, og vi har alle falt blant røvere.
Vi er dette mennesket som gikk fra Jerusalem til Jeriko. Vi er i dette livet. Og Jerusalem kan sammenlignes med å være på høyden, for Jerusalem ligger høyt, på et fjell, at vi har det bra, mens det å være i Jeriko, som ligger lavt nede, er å komme ned i dalene i livet vårt. I løpet av livet, denne strekningen mellom Jerusalem og Jeriko, tror jeg at alle en eller annen gang må ta seg en tur til Jeriko. En annen ting å tenke på er at Kanaan var kjent for kjemper i sin tid, og på denne veien kan vi møte mange kjemper. Vi har alle noen vi kjemper mot, noen store hindre vi møter på, et overkommelig fjell vi må klatre over.
Noen ganger er vi i Jerusalem, andre ganger på vei ned til Jeriko, og noen ganger er vi helt nede i Jeriko. På denne veien ferdes vi hver dag, og noen ganger faller vi blant røvere. Røverne er de ting som skjer oss eller mennesker som berøver fra oss noe, og som gjør vold på oss.
DEL 1
De tok av ham klærne , slo ham, forsvant og lot ham ligge igjen halvdød.
Livet behandler oss brutalt mange ganger. Gjennom situasjoner, omgivelser, omstendigheter, og mennesker.
Klærne er et symbol på vår verdighet som menneske og ved at dette blir tatt fra oss, mister vi selvrespekten, vårt selvbilde forringes, og selvtilliten synker.
Vi blir slått, noe som representerer både fysiske, psykiske, åndelige og verbale overgrep.
Våre overgripere forsvinner så bare ut av livet vårt, og vi blir liggende igjen halvdøde.
Å være halvdød, er å være halvveis til å være død. Det er å leve halvveis, og være død halvveis. Mange mennesker føler seg kanskje litt halvdøde i dag. Selvrespekten er borte, livet kjennes kanskje tomt og ensomt ut, og ting fungerer ikke som man skulle ønske, eller livet ikke ble slik man hadde trodd, håpet og ønsket seg.
I løpet av denne strekningen, dette livet, ligger vi en eller annen gang halvdøde i grøfta. Du trenger ikke å ha blitt overkjørt av en lastebil for å ligge i grøfta. To ord fra en venn kan være nok til at du blir liggende halvdød i grøfta.
Mennesker kan fort gå forbi oss, de ser oss, og går lengre vekk fra oss, fordi de er redde. De er redde for å bli dratt ned sammen med oss. De er redde for å bli sett sammen med oss, eller de orker ikke, fordi de har sår og skader selv. De fleste ser ikke engang de som ligger i grøfta, fordi det er blitt så mange av de. Røverbander herjer hele tiden, enten det er mennesker eller omstendigheter og lviets brutaliteter. Alt for mange har blitt overfalt og ligger halvdøde i grøfta. Men det er En som vil hjelpe, og som stopper. Det er den barmhjertige samaritan. Jesus er vår barmhjertige samaritan.
DEL 2
Men en samaritan var også ute på reise og kom dit hvor han var. Og da han så ham, viste han dyp medlidenhet med ham.
Dette uttrykket ”dyp medlidenhet” finner vi igjen i mange Jesus- historier, om Jesus;
Matt 9,36 Men da Han så folkeskarene, ble Han dypt grepet av medlidenhet med dem, for de var utmattet og spredd mkring, som sauer uten hyrde.
Mark 8, 2 Jeg har dyp medlidenhet med folkemengden., for de har nå vørt sammen med Meg i tre dager ig har ikke noe å spise.
Matt 14, 14 Og da Jesus gikk ut av båten, så Han en stor folkeskare. Og Han fikk dyp medlidenhet med dem og helbredet deres syke.
Jesus har dyp medlidenhet med oss. Han ser vårt behov, og Han møter de. Han gir de sultne mat, Han gir den tørste å drikke, Han besøker tollere og syndere, Han kler de nakne, Han helbreder de syke, befrir de besatte, lar blinde få se, lamme få gå. Jesus ser lengre enn det vi gjør. Overalt Jesus går, blir liv forvandlet ved Hans berøring. Og Jesus vet hva slags berøring hver enkelt trenger. Jesus møter deg, der du er, med det du trenger.
Han ser at vi ligger i grøfta halvdøde, uten selvrespekt, såret og slått. Han stopper opp, og går ikke forbi. Jesus går aldri forbi noen som er såret. Men det er som Jesus Selv sier: det er de syke som trenger lege, ikke de friske. For at Jesus skal kunne hjelpe oss, må vi nesten være halvdøde, ute av stand til å hjelpe oss selv, for før vi innser at vi trenger Han og Hans hjelp, vil vi fortsette å halte oss bortover veien fra Jerusalem til Jeriko.
DEL 3
Så gikk han bort til ham, forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr, tok ham til et vertshus og tok seg av ham.
Jesus kommer bort til oss. Når vi er nede for telling, får vi kanskje høre at vi må søke Jesus, at vi må løpe og jage etter han, vi må ikke gi oss. Men det folk ikke ser er at vi ligger halvdøde i grøftekanten, ute av stand til å rope eller be om hjelp, ute av stand til å løpe og jage etter Jesus. Men det er håp, for Jesus kommer bort til oss. Han kommer dit det er syke, tørste, sultne, nakne, undertrykte eller fangede mennesker. Der Han trengs, dit kommer Han.
Jesus forbinder sårene dine. Han steller med deg, viser deg inderlig medlidenhet, og omsorg. Han tar Seg av deg og bryr Seg. Han heller olje og vin i sårene dine. Vinen renser sårene dine, og oljen lindrer smertene dine. Jesus kommer ikke bare og renser sårene dine, noe som på en måte kjennes ut som om Han ripper opp i sårene dine, og du kjenner sterke smerter.. Nei, Han renser såret, og lindrer smertene. Jesus gir deg det som trengs for at sårene skal gro, og Han gir deg lindringer fra smerten. Det er ikke dermed sagt at du ikke kjenner smerten, med Han vil være der for deg, og det er i seg selv en lindring.
Jesus ser våre sår.Sår som er påført oss av mennesker, av omstendigheter og situasjoner som oppstår. Han lar oss ikke sitte med disse sårene, men Han kommer bort til oss og forbinder sårene, renser sårene og lindrer smerten.
Etterpå løfter Han deg opp, og bærer deg. Jesus bærer deg og meg når vi har det vondt. Dyret vi blir fraktet med er mennesker Han sender oss som bistår oss med hjelp, eller det er en hendelse som letter tingene for oss et stykke på veien. Jesus tar oss med til vertsuhset og steller oss her. Han tar oss med til et hellig sted, til et sted Han kan få stelt deg, slik at sårene dine kan bli legt litt etter litt.
Neste dag da han skulle dra videre, tok han fram to denarer, gav dem til husverten og sa til ham: Stell ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg når jeg kommer igjen.
Jesus forlater oss aldri. Han er her ved Sin Hellige Ånd. Og DHÅ gjør det arbeidet Jesus ville gjort her nede. Mennesker kan forlate oss, og mennesker må reise videre, men Jesus blir. Han er alltid hos oss, og spesielt tilstede når vi trenger Hans legende hender, Hans omsorg og støtte, trøst og kjærlighet.
AVSLUTNING
Jesus er vår barmhjertige samaritan, som kommer bort til oss når vi har det vondt. Han forbinder våre sår, heller olje og vin i de, og steller oss til vi blir legt. Vi lever i en fallen verden, i et samfunn som det bare blir mer og mer sår, hvor folk mister selvrespekt, og selvtillit, og hvor bildet vi har av oss selv og av Gud blir forringet, og det er derfor et veldig behov for Den barmhjertige samaritan, Jesus. Men vi må huske på at vi er Kristi legeme. Det er vi som egentlig er de barmhjertige samaritanerne for de halvdøde i grøfta. Det er vi som representerer Jesus her i livet. På veien fra Jerusalem til Jeriko må vi ferdes som lys, og som salt, som vitner og som Kristi legeme. Vi skal være vår nestes barmhjertige samaritan. Slik Jesus er for oss, slik skal også vi være for vår neste.

COPYRIGHT TK

Noen bilder..

COPYRIGHT!
TK

Tittel: Halloween

Som jeg tidligere har skrevet er jeg dette året stipendiat på Bjerkely folkehøyskole, og her er jeg for å lære mer om foto. Jeg vil jobbe mot å bli kunstfotograf, og jeg kommer til å legge ut noen av bildene mine her.

FRELSENDE FJÆR

I en svunnen tid
forsvinner en due
dets fjær ligger spredd
blant jordens ville pledd

Da demret det dunkle
noe ble løst
Gud hørte min bønn
jeg fikk endelig lønn

Jeg så flammenes hav
gliset fra mørket
skimtet fortapelse
fra den ondes skapelse

Jeg kjente smerten
fryktens pinende tortur
Dype tårer rørte mitt kinn
smerten fylte mitt sinn

Jeg så på veien mot ilden
stappfull av uvitende, blinde
stappfull av gamle og unge
alle med byrder så tunge

Noen leitet blant torner
blødende, gråtende
idet de forsto deres feil;
de hadde gått glipp av Guds segl

Andre gikk med løftet hode
stolte, onde og tomme blikk
med løfter om et kommende rike
ondskapens paradis uten like

Veien var full av senkede blikk
intetanende om deres ferd
som snart ville ende i smerte
det rev og slet i mitt hjerte

Tårene strømmet hardt
hulkene dunket i mitt indre
jeg så duen uten fjær
så fjern, men likevel nær

Da så jeg den nye himmel
og Dets herlige Skaper
jeg så den nye jord
Forløserens venn av ord

Han sto der iblant dem
i skinnende lys
blant fattig og rik
Han ble dem lik

Han banket på hjerter
spurte om lov til å hjelpe
Han tok deres byrde
Han ble deres Hyrde

Han ble sett, ignorert
Han ble hånt, Han ble slått
Hans ydmyke vandring
utgjorde de stoltes klandring

Da kom det to skygger
grep Hans sønderknuste kropp
blodet rant som en foss,
Han ble naglet på et kors

Tre dager- Han seiret
Guds vei til forsoning
Dødens makte den er nå brutt
en lykkelig, endelig slutt

Tilbake på det eldgamle kors
er vårt gjeldsbrev naglet
det gjelder å strekke seg fram
og legge fra seg sin skam

De som la merke til korset
på vei mot den hete ild
fikk møte en åpnet vei
der de kunne si sitt ja eller nei

Et håp ble fylt i mitt indre
en glede for de som forstår
jeg fikk kjenne Guds nød
det skinte sterkt gjennom Jesu død

Jeg så sannhetens vei
bli fylt opp av unge og gamle
før var de blinde- nå kan de se
Før var de triste- nå kan de le

På fortapelsens vei
står fortsatt det eldgamle kors
forskjellen er at ved dets kledning
står disipler og viser dets mening

Jeg så mennesker uten håp
vende om og bli frelst
Idet Hans barn vendte om
hjalp de de andre som kom

Ettersom en etter en tok imot
hørtes jubel fra himlene
Guds fryd senket seg ned
som menneskesjels fred

Jeg så unge hjelpe gamle
gamle hjelpe barn
Lyset ble styrket av enhet
det glødet i de som vet

I en svunnen tid
forsvant en due
dets fjær ble plukket opp
dets varme reddet en kropp

TK 05.02.02

JER 29,11

For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere,

sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt.

Jeg vil gi dere framtid og håp.

Intet håp møter Håpet!

Intet håp møter Håpet.
Matt 8, 2-3
Den spedalske mannen var blitt ydmyket av livet, av naturen, av mennesker, av familie og venner. Han hadde mistet alt, og hadde ikke noe mer å miste. Døden var kanskje et håp for den spedalske. Han var blitt syk, smittsom og foraktet, forkastet av mennesker.
Den spedalske mannen kastet seg ned for Jesu føtter.
Jeg hadde nok ikke klart å kaste meg ned for noens føtter i dag. Antakeligvis ikke en gang for Jesus, om jeg hadde levd på den tiden. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde vært så ydmyk, men bare den som har erfart at ingen ting er verdt noe, når alt er mistet, når alt betyr ingenting, da blir man ydmyk.. Når man erfarer at man ingenting har, og man har mistet alt som betydde noe, da blir man så ydmyk at man kan kaste seg ned for Jesu føtter og anse Han som Håpet, som Herre.
Den spedalske kom og kastet seg ned for Jesus. Denne setningen fyller meg med æresfrykt. Jeg vil være slik. Jeg vil være som den spedalske, selv uten lidelser, sykdom og smerter.. Jeg vil kaste meg ned for Jesus, og være såpass ydmyk.. Jeg lurer på hvordan denne mannen kastet seg ned for Jesus.. Tok han springfart og fløy gjennom lufta og havnet ved Jesu føtter, eller løp han bort til Jesus og kastet seg ned ved å bøye seg ned ved Jesu føtter? Uansett, det å kaste seg ned foran noen midt blant folkemengder, må være ganske ydmykende og flaut. Jeg ville ikke tord å gjøre noe slikt, ikke offentlig. Men denne mannen hadde ingenting å miste, men alt å vinne.
Ingenting å miste, men alt å vinne
Men Jesus kjente igjen denne mannens smerte, for Han skulle selv lide alt. Han skulle bli foraktet, og forkastet. Han skulle miste Sine venner og familie, alle skulle forlate Ham. Så Jesus og den spedalske mannen hadde en god del til felles. Jesus og den spedalske var begge ydmyke, begge foraktet, forlatt, forkastet, og begge mistet familie og venner, da noe ondt rammet dem..
Den spedalske hadde ingenting, men nå hadde han fått et håp om å treffe En som kunne gi han alt tilbake.. Han måtte få tak i Ham. Han måtte løpe og kaste seg ned foran Jesus, i all ydmykhet, for å få tilbake livet. For han hadde mistet livet. Nå kunne han kanskje vinne det tilbake. Han kunne møte Jesus, og dermed få tilbake alt han hadde mistet, og få livet sitt tilbake. Han hadde blitt frarøvet livet, av en forferdelig smittsom sykdom, som gjorde at alle tok avstand fra han, og han ble bortvist til utkanten av en by, med klar beskjed om å ikke ta kontakt med andre mennesker. Forvist til å være alene. Mutters alene. Da du trengte mennesker som mest, da måtte man være mutters alene. Som syk, trenger man menneskers omsorg, han ble forvist vekk fra all omsorg, alt menneskelig. Han ble som et dyr. Og Jesus kjente Seg igjen i mannen. Der i mengden av mennesker ble Jesus møtt, og mannen ble møtt. Midt i folkeskaren kommer det ut av intet et menneske som kaster seg ned for føttene til Jesus, og de to møttes. Kanskje ble alt annet glemt der og da. Den spedalske møter Skaperen, Helbrederen, Omsorgen, Kjærligheten. Alt den spedalske har lengtet og savnet og ønsket seg står plutselig foran ham nå. Han ligger på kne foran hans Håp.
Den spedalske. En så ydmyk mann. En så ødelagt mann. En så såret mann. Det er en mann som mistet alt og alle. Han har ingenting mer å miste. Han ønsker døden velkommen, og håper døden kommer snart, for livet er skrekkelig vondt. Det er forferdelig å leve. Han får ikke leve sammen med mennesker, men må være alene –resten av livet. Det er uutholdelig. Man vet faktisk ikke hva man har, før man mister det. Man kjenner ikke betydningen av venner og familie før man blir borte fra de. Man vet ikke hva ensomhet er før man virkelig blir ensom, uten å ha mennesker som bryr seg rundt en. Man vet ikke hvor viktig relasjoner er, før man har levd uten en stund. Ensomhet er det verste et menneske kan erfare.
Og dette kjente denne spedalske mannen veldig på –hver dag. Han hadde kanskje gått fra å ha et godt og rikt liv- til å bli verdens fattigste mann. Han mistet relasjonene, han mistet alt og alle. Savn og lengsel. Han liv var med ett blitt tomt og meningsløst.
Den spedalske hørte så om Jesus. Han hørte om spedalske mennesker som ble helbredet. Han hørte om legedom, om frihet, om liv. Og han ønsket seg dette desperat. Han øynet håp..For første gang siden han var blitt syk.
Tør vi å kaste oss ned for Jesu føtter i dag, og være total ydmyke?
Hvis Jesus hadde dukket opp i Kristiansand i dag, vet jeg ikke om jeg hadde tord å gå bort til Ham, for jeg er ikke verdt å gå bort til Ham.. Langt mindre å kaste meg ned for føttene Hans.. jeg hadde nok stått i bakgrunn og håpet at Han ville se meg, og komme bort.. Men denne mannen, den spedalske, ville ikke stå i bakgrunn og vente eller håpe på at Jesus så Ham. Han hadde et desperat behov etter liv, etter håp, etter fred, etter å komme seg ut av isolasjon, etter å komme seg ut av ensomheten, få tilbake venner og familie. Han var desperat, og kom seg derfor fram til Jesus, og kastet seg i ydmykhet ned for Hans føtter, for å vise Ham at han ikke eide noe som helst, og hvertfall ikke stolhet. Han var naken, og ønsket å bli kledd –av Jesus. Han satte ikke på seg en maske, men kom helt bar fram til Jesus. Han skjulte ingenting, hadde ingenting å skjule. Han hadde blitt frarøvet livet og alt det besto av, og nå hadde han øynet et håp om å få livet tilbake.. Han anså Jesus som Herre, og kastet seg derfor ned for Ham, i underkastelse, i lydighet, i ydmykhet, med håp.
Jesus så alt dette. Jesus kjente mannens smerte. De to møttes, og det var som om verden kanskje sto stille, som om alt liv holdt pusten. Alle stemmene som summet ble kanskje stilnet, og man kunne bare høre pusten fra den spedalske, som kanskje hadde løpt for å få tak i Jesus. Man kjente den desperate lukta etter en som hadde øynet et lite håp.
”Herre, hvis Du vil, kan Du gjøre meg ren.” Den spedalske kastet seg foran Jesus, og talte med Ham. Snakk om frimodighet! Og snakk om tro! Den spedalske trodde på ryktet. Han trodde på at Jesus kunne gi Ham livet tilbake. Han trodde at foran han sto Renseren, Helbrederen, Mesteren, Herren. Dette er en troserklæring fra den spedalske. Setningen rommer tro og frimodighet, håp og lengsel, ønske og savn. Og han kom dit hvor Han trodde alt kunne bli møtt, hans spørsmål kunne bli besvart, hans ønske kunne bli oppfylt. Han hadde forventninger.
En spedalsk mann. En som hadde møtt veggen. En som hadde gått på en virkelig smell. Den spedalske hadde ingenting å tape, ingenting å miste, men alt å vinne. Han hadde ikke noe annet håp. Han kunne enten fortsette det forferdelige livet, og være spedalsk til han døde, eller han kunne velge å ta sjansen på at det å være frimodig foran Jesus ikke kunne gjøre noe verre. Ja, det var rett og slett saken. Han hadde ingenting å miste. Det er rett og slett tingen! Derfor var han frimodig, derfor hadde han tro. For det var ingenting som kunne gjøre det verre. Ingenting Jesus ville si eller gjøre, kunne gjøre det verre. For den spedalske hadde opplevd alt det vonde som er å oppleve. Han hadde nådd verdens ende i sitt liv. Det var ikke noe mer å miste. Det var ikke noe som kunne gjøre vondere enn det han allerde opplevde.
Hva gjør vi i våre liv? Jeg tror jeg har kastet meg ned foran Jesu føtter, gang på gang, og ropt ut mitt ønske, mine nødrop, men så har jeg kommet meg på beina i en fart og løpt bort, før Jesus rakk å svare.. Jeg har ikke turt å vente på svaret.. Jeg har løpt fra Jesus, etter å ha kastet meg ned foran Ham, i håp om at Han vil komme etter meg..
Løper vi fra Jesus, i frykt for å bli avvist, livredd for å få et nei, for å bli skuffet og såret? Våger vi å høre Jesu svar?
Den spedalske hadde kommet så langt at Han mente at et nei ikke kunne gjøre det verre. Hva har vi å miste? Kan det bli så mye verre om Jesus sier nei ?
Da Jesus vandret på jorden ville det kanskje vært for sent for den spedalske å komme tilbake for helbredelse, om han hadde løpt sin vei før Jesus rakk å svare.. Men nå er Jesus alltid her. Ved Sin Hellige Ånd. Jesus står og venter på at jeg skal komme tilbake. Han står på samme sted. Han venter. Han vil svare meg. Han har et svar. Og mest sannsynlig har Han et ja til meg. men hvis vi skal tenke oss det verste; Jesus sier nei. Han vil ikke helbrede, rense eller frelse våre kjære. Han vil ikke lege. Hva da? Da vil livet fortsette å være slik det er i dag. Hvis Jesus sier nei, har Han en plan med det. Men så lenge vi ikke våger å ta sjansen på å høre Jesu svar, vil vi ikke vite hva som hadde skjedd.. så sånn sett er det ingenting å tape.
Den spedalske mannen kom, kastet seg ned for Jesu føtter, spurte Jesus om å bli ren, og ventet så på svaret. Han løp ikke vekk. Han hadde ingenting å miste lengre. Derfor kunne han være så frimodig. Derfor våget han.
Den spedalske hadde ytre blemmer, ytre sår, ytre skader, som man mente var smittsomme. Vi kan ha indre spedalskhet, eller andre sykdommer, eller bønn om Guds befrielse for oss selv eller andre..
Den spedalske ble satt utenfor samfunnet, av selve samfunnet. Vår spedalskhet kan sette oss utenfor relasjoner av forskjellige slag, eller utenfor muligheter til karriere, jobb, ferier, osv.
Den dagen man har kommet så langt at man ikke har noe mer å miste, ingenting mer å tape, da koster det lite å komme til Jesus, i håp om å vinne alt.
Da rakte Jesus ut hånden og rørte ved ham. Og Han sa:” Jeg vil. Bli ren!” Den spedalske ble ved Jesu føtter og ventet på svaret. Og svaret var JA: Den spedalske ble møtt., Den spedalske fikk sitt ønske oppfylt. Den spedalske fikk livet tilbake. Han øynet håp, og traff Håpet, og Håpet ble virkelighet. Jesus rakk ut hånden og rørte ved ham.. Mennesker holdt seg på innmari god avstand fra spedalske, men her er det et Menneske som rekker ut Sin hånd og rører ved ham. Den spedalske hadde levd i isloasjon, uten menneskers berøring.. Gud skapte oss til relasjoner og fysisk berøring oss i mellom. Når et menneske går dag inn og dag ut, uten berøring eller relasjoner, visner mennesket.. Den spedalske hadde ikke kjent et menneskes berøring på lange tider, og nå fikk han alt på en gang. Han vant alt. Han ble berørt, og det måtte ha vært et under bare det. Et menneske bryr seg. Et menneske omsorg, etter lang tid i isolasjon. Det må ha vært en underbar stund for den spedalske.
Mannen som ikke hadde noe å tape, vant alt. Mannen som gav det han hadde igjen, for å prøve å vinne seg selv. Livet. Relasjoner. Mannen var frimodig og trodde og ble for å høre svaret, for han hadde ingenting å tape på det. Han hadde ingenting mer å gi, ingenting mer å leve for. Han var som død, men levende. Han var en levende død.
Jesus svarte den spedalske. Han snudde Seg ikke bort. Han gikk ikke Sin vei. Han forsvant ikke. Jesus ble. Jesus rakte ut Sin hånd. Han aksepterte denne mannens bønn, denne mannens rop, denne mannens ønske, denne mannens spørsmål. Jesus svarte. Han rakk ut Sin hånd og rørte ved den spedalske. Ingen andre mennesker ville gjort det. Ingen andre ville vært i nærheten av den spedalske. Alle andre ville ha løpt vekk fra han. I frykt for å bli smittet. De ville ikke svart ham, men løpt vekk fra han.
Jesus ville. Jesus svarte den spedalske mannens spørsmål. Den spedalske spurte: hvis Du vil, kan Du gjøre meg ren. Jesus svarte: Jeg vil. Bli ren! Jesus ville. Han ville svare, Han ville gjøre det den spedalske spurte om. Og Jesus befalte: Bli ren! Så lett var det for Jesus. Enkelt og greit. To ord, og hele verden ble forandret for den spedalske. To ord, og den spedalske ble frisk. To ord og den spedalske fikk livet tilbake. To ord og han vant alt. To ord, det var alt som skulle til. Så enkelt var det for Jesus. Jesus ville at den spedalske mannen skulle bli helbredet. Han ville at den spedalske skulle bli ren. Han ville gi livet hans tilbake. Jesus ønsket å forandre den spedalske mannens verden. Jesus ønsket det beste for den spedalske. Jesus så mannens smerte, så at han ikke hadde noe å leve for, og at han ikke hadde noe mer å tape. Jesus møtte en mann som hadde mistet alt. Og Jesus ble Alt for ham. Den spedalske mannen fant liv hos Jesus. Han fant omsorg hos Jesus. Han fant god vilje hos Jesus. Han fant svar hos Jesus. Den spedalske mannen ble møtt av Jesus. Ble sett av Jesus. Jesus gav den spedalske alt, for han hadde ingenting.
Det er som Jesus sier: den som mister seg selv, skal finne seg selv. Den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det. Den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.
Jesus ville helbrede den spedalske mannen. Jesus ville gjøre den spedalske ren. Spedalskhet var ingenting for Jesus, men alt den spedalske hadde. Og han hatet sin sykdom. For den frarøvet alt ved livet, alt som var verdt å leve for. Jesus ville, og Han svarte ja, og Han gjorde det. Jesus svarte med å imøtekomme mannens øverste behov, som han selv kanskje ikke var klar over: han ble rørt ved. Jesus rørte ved den spedalske. Jesus imøtekom det øverste behov, og så svarte han på spørsmålet, og så oppfylte han ønsket til mannen, og så forandret Jesus livet til den spedalske ved to ord.
Jesus imøtekom han, Jesus svarte ham, Jesus rørte ved ham, Jesus ville, Jesus oppfylte ønsket hans, Jesus helbredet ham, og ved to ord forandret Jesus verden og livet til den spedalske.
Alt dette ligger i Jesu få ord: ”Jeg vil. Bli ren!” Tenk å få så mye ut av noen få ord, som Jesus sa. Ordene har betydning, ordene sier så utrolig mye. Jesus ville, og Han befalte. Alt adlød Ham, og det skjedde. Han bød, og det sto. Han sa, og det ble skapt. Han sa: det bli lys, og det ble lys. Jesus skapte. Jesus helbredet. Jesus befalte, og det ble adlydt. Jesus er Mesteren. Herren. Jesus er Skaperen, Den alle ting er skapt ved og for.
Straks ble spedalskheten hans renset. Jesus ville, Jesus bød, og straks skjedde det. STRAKS! Det skjedde med en eneste gang. Det tok ikke timer, dager, uker eller måneder eller år. Det skjedde straks. Når Jesus byr noe, så skjer det. Derfor er det i dette kapittelet også snakk om lydighet og makt. Jesus har makt til å få alt til å lyde Ham.Men med mennesker gjør ikke Jesus Seg maktfull. Det er opp til mennesker å komme til Ham. Jesus trenger Seg ikke på. Jesus er en Gentleman.
Jesus sa: ”Bli ren!” og sraks ble spedalskheten hans renset. Den spedalske ble renset på et øyeblikk, på et nu. I løpet av to ord og et straks, ble hans liv forandret, snudd opp- ned, til det riktige. I løpet av to ord og et straks vant mannen livet, og seg selv tilbake. Han ble renset, han ble frigjort, han ble fri. Han ble helbredet, han fikk livet sitt tilbake. Det var et stort øyeblikk for denne spedalske mannen. Fra å ha alt, mistet han absolutt alt, og fra å ikke ha noe mer å tape eller miste, så vant han alt tilbake, pluss enda mer. For når man har innsett at man har mistet alt, setter man større pris på det man har, når man får det tilbake..
To ord og et straks!
To ord og et straks, og så ble livet forvandlet. For alltid.
Den som intet håp hadde, fikk møte Håpet.
Den som hadde mistet alt, møtte Han som er Alt.
Den spedalske møtte Helbrederen.
Den ydmyke fikk nåde.
To ord og et straks fra Skaperen, fra Mesteren, og død ble liv.

Skrevet av TK

Copyright

ME !

Ny jobb, nytt sted!

Dette skoleåret befinner jeg meg på Bjerkely folkehøyskole i Solør, på Arneberg. Her er jeg stipendiat. Å være stipendiat betyr at en deltar i noe av skoleundervisningen, samtidig som man jobber som en av skolens stab. Alt etter evner og interesser får man forskjellige oppgaver og oppdrag.

For mitt vedkommende betyr det å være stipendiat at jeg skal delta på en del av fotoundervisning, reise på skoleturer (f.eks til Nordic Light, Paris og Kambodsja/ Vietnam). Jeg skal jobbe med Bjerkelys hjemmeside og Bjerkelyposten, som sendes ut til gamle elever og venner av Bjerkely. Jeg har også ansvaret for kristne samlinger på torsdager, og ha noen av morgensamlingenes "ord for dagen". De første ukene her på Bjerkely går jobben først og fremst ut på å sørge for at elevene blir godt mottatt, sett, føler seg velkomne, og ikke blir sittende alene.

Her får jeg brukt meg selv til det maksimale, på mange områder.

Bjerkely er en fantastisk skole, som flere burde tenke på å gå på, eller jobbe på, om en er interessert i foto og/ eller kristent arbeid.

Pakket kista og dro..

Dette er byen jeg nettopp flyttet fra.

Har kalt det "min by" i noen år, men nå har jeg flyttet og lagt kjære Kongsberg bak meg!

Hadebra Kongsberg!

Velkommen til bloggen min!

Vil bare ønske alle som titter innom velkommen! Her vil det komme noen oppdateringer om meg og mitt liv, og det som foregår rundt i hodet mitt til tider =) Kanskje vil noen synes det er interessant? ;)

Jes 45, 2-3

Jeg vil gå foran deg og jevne ut det bakkete land.
Bronseportene vil Jeg sprenge i stykker, og
bommene av jern vil Jeg hogge av. Jeg vil gi deg
skatter i mørket og rikdommer som er skult på
hemmelige steder, for at du kan kjenne at Jeg,
Herren, som kalte deg ved navn, er Israels Gud.