FRELSENDE FJÆR

I en svunnen tid
forsvinner en due
dets fjær ligger spredd
blant jordens ville pledd

Da demret det dunkle
noe ble løst
Gud hørte min bønn
jeg fikk endelig lønn

Jeg så flammenes hav
gliset fra mørket
skimtet fortapelse
fra den ondes skapelse

Jeg kjente smerten
fryktens pinende tortur
Dype tårer rørte mitt kinn
smerten fylte mitt sinn

Jeg så på veien mot ilden
stappfull av uvitende, blinde
stappfull av gamle og unge
alle med byrder så tunge

Noen leitet blant torner
blødende, gråtende
idet de forsto deres feil;
de hadde gått glipp av Guds segl

Andre gikk med løftet hode
stolte, onde og tomme blikk
med løfter om et kommende rike
ondskapens paradis uten like

Veien var full av senkede blikk
intetanende om deres ferd
som snart ville ende i smerte
det rev og slet i mitt hjerte

Tårene strømmet hardt
hulkene dunket i mitt indre
jeg så duen uten fjær
så fjern, men likevel nær

Da så jeg den nye himmel
og Dets herlige Skaper
jeg så den nye jord
Forløserens venn av ord

Han sto der iblant dem
i skinnende lys
blant fattig og rik
Han ble dem lik

Han banket på hjerter
spurte om lov til å hjelpe
Han tok deres byrde
Han ble deres Hyrde

Han ble sett, ignorert
Han ble hånt, Han ble slått
Hans ydmyke vandring
utgjorde de stoltes klandring

Da kom det to skygger
grep Hans sønderknuste kropp
blodet rant som en foss,
Han ble naglet på et kors

Tre dager- Han seiret
Guds vei til forsoning
Dødens makte den er nå brutt
en lykkelig, endelig slutt

Tilbake på det eldgamle kors
er vårt gjeldsbrev naglet
det gjelder å strekke seg fram
og legge fra seg sin skam

De som la merke til korset
på vei mot den hete ild
fikk møte en åpnet vei
der de kunne si sitt ja eller nei

Et håp ble fylt i mitt indre
en glede for de som forstår
jeg fikk kjenne Guds nød
det skinte sterkt gjennom Jesu død

Jeg så sannhetens vei
bli fylt opp av unge og gamle
før var de blinde- nå kan de se
Før var de triste- nå kan de le

På fortapelsens vei
står fortsatt det eldgamle kors
forskjellen er at ved dets kledning
står disipler og viser dets mening

Jeg så mennesker uten håp
vende om og bli frelst
Idet Hans barn vendte om
hjalp de de andre som kom

Ettersom en etter en tok imot
hørtes jubel fra himlene
Guds fryd senket seg ned
som menneskesjels fred

Jeg så unge hjelpe gamle
gamle hjelpe barn
Lyset ble styrket av enhet
det glødet i de som vet

I en svunnen tid
forsvant en due
dets fjær ble plukket opp
dets varme reddet en kropp

TK 05.02.02