Tanker omkring bursdager og livet generelt

Noe spesielt

Har tenkt litt på bursdager i de siste dagene.
Bursdager er egentlig noe spesielt, men rundt meg nå feires det mindre og mindre, både i betydningen at folk ikke ønsker å feire den, så de feirer den bare med runde tall, eller de ikke gjør noe stort ut av det. Jeg ønsker noe mer.

Jeg hadde bursdag 1. Aug, og derfor naturlig at jeg har tenkt litt på det. Men disse tankene ble mer åpenlyste pga. en kommentar på bloggen min.

En dag i året som bare er sin

Jeg tenkte på at hver person har bare en dag i året som er sin, som er den dagen en bør bli satt ekstra pris på, bli vist litt ekstra oppmerksomhet. Og det er dagen en ble født til dette livet. Og dette livet, slik vi lever det før døden, skal vi bare gjøre en gang. Og jeg som har bursdag i sommerferien, har aldri hatt den gleden av bursdagsselskaper i barndommen, og som oftest har ingen mulighet eller anledning til å komme i bursdagen min.

Så i år fant jeg ut at selv om jeg ikke har familien rundt meg (de var på ferie), og ikke har venner her jeg bor, så skal jeg ikke la det hindre meg i å gjøre noe spesielt for meg selv på dagen min, eller i alle fall feire meg selv en gang i året. Det tror jeg er viktig.

Gaver

Julaften bringer gaver, men ikke bare til meg. Bursdagen skal bringe gaver til meg. Kun meg. (Om jeg ikke deler bursdagen med andre, som jeg faktisk gjør; søstra mi har jo på samme dag, og så broren min to dager senere, ha, ha.. Men nå bor jo de sånn ca 70-80 mil unna meg da, så på den måten deler jeg ikke dagen med søstern likevel..)

Gaver er oppskrytt, er holdningen i dag. Men skal det egentlig være sånn? Er det bare jeg som synes det er utrolig stas å få gaver? Det virker som om samfunnet i dag maner fram en likegyldig holdning, en nesten ydmyk holdning som sier at vi ikke skal bry oss om gaver, at vi ikke skal ville ønske oss gaver, at gaver er oppskrytt. Men jeg tror at innerst i hver eneste sjel er det en stor glede ved å få. Jo, Bibelen sier jo at det er større glede i å gi enn å få, og det er nok sant det, men skal jeg være ærlig er jeg ikke helt der ennå. Jeg synes nok det er en større glede å få gaver jeg;) Men kanskje har det noe med at jeg tror kjærlighetsspråket mitt også ligger i dette området..

Poenget mitt er at jeg tror denne "ydmyke" holdningen av at gaver ikke er noe vi egentlig ønsker oss, ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi trenger, ja, vi trenger, en eneste dag i året som bare er vår. Alle sammen trenger det. En dag vi blir lagt merke til, får ekstra oppmerksomhet, blir satt litt ekstra pris på, får gaver, og hilsener. Og jeg tror at kaker oppå det hele er en god bonus.

Kake- og familiefeiring

Derfor har jeg også bestemt at jeg skal feire bursdagen min (ti dager senere) med kaker og familie, i overimorgen. Jeg gleder meg vilt til kakene. Jeg skal for første gang smake glutenfri ostekake (som jeg skal lage) og glutenfri Verdens Beste (som mamma er så snill at hun skal lage)
I tillegg blir det kanskje kanelboller (for det har jeg hatt lyst på lenge nå) og svissrull, med Besta's oppskrift; smørkrem og ripsgele. Nam;) Ja, jeg gleder meg masse til kakespising. Men jeg gleder meg også til å samle familien. Lenge siden vi har vært samlet nå, i alle fall på en samling jeg har vært på.

Min bursdagsfering forøvrig

Ja, som jeg var litt inne på over her, så synes jeg det blir mer og mer viktig å feire livet, og seg selv en gang i året. Gjøre noe annerledes, noe spesielt, unikt, minneverdig og opplevelsesrikt. Husker godt den første bursdagen jeg begynte å tenke disse tankene. Da tok jeg med jentegjengen i Kongsberg, opp til Knutehytta, og her feiret vi bursdagen min med å male og skrive dikt, ved et vakkert tjern og nydelig natur.

De som kjenner meg vet at jeg har en hukommelse som en gullfisk (og vet ikke årsaken til det), og for at jeg, et år senere, skal huske hva jeg gjorde på bursdagen min, må det være noe unikt og spesielt. Jeg husker altså godt året på Knutehytta. Tror også at jeg kommer til å huske denne bursdagen, for jeg kjørte gokart for første gang, som jeg har skrevet om i et annet innlegg.

Da jeg fortalte noen av familiemedlemmene mine at jeg skulle kjøre gokart, var alltid det første spørsmålet; med hvem? og da jeg svaret "alene" . ble de seende ut (eller hørenes ut) som et spørsmålstegn. "Er det noe artig da?!"

Jeg har de senere årene funnet ut at jeg går glipp av så vanvittig mye i livet mitt ved å ikke gjøre ting fordi ingen blir med på ting. Unnskyldningene er mange: Har ikke penger. Orker ikke. Kan ikke. Passer ikke. Vil ikke. Har ikke tid. Er opptatt. Og jeg er superlei av å vente på at folk skal ha tid eller anledning, og jeg vil ikke sette livet mitt på vent fordi jeg ikke har noen å dele livet mitt med:)
Så jeg har tatt skritt for skritt, og våget å leve som enslig, mer og mer, og trives ganske greit med det. (Men gleder meg til dagen min framtidige ektemann valser inn i livet mitt;) Men fram til da vil jeg ikke vente på at venner eller familie skal ha tid, penger, overskudd eller anledning til å gjøre noe sammen med meg. Jeg klarer meg fint alene. Som det å kjøre gokart. Visst er det sikkert veldig gøy med venner. Men det skal ikke hindre meg i å kjøre gokart, bare fordi jeg ikke har noen i nærheten. Savvy? (skjønner)

Oppdagelsesferd

Det jeg prøver å si da er at jeg nå har oppdaget en helt ny verden de siste årene; et helt nytt liv, på en måte. Jeg kan ha det gøy, uten venner, uten bekjente, uten familie. (Har bodd såpass mange steder, og begynt såpass mange ganger på nytt, og langt unna folk jeg kjenner som oftest, at dette har kanskje blitt en nødvendighet;)

Så jeg reiste på interrail alene i Frankrike og Italia. jeg står på skøyter alene. Kjører brett alene. Jeg kjørte gokart alene. Går på kafé alene, osv. Jeg har ventet og venter på at folk skal være med på ting, og så har jeg funnet ut at jeg venter forgjeves. Hvem har vel tid, lyst, anledning, og penger til å reise utenlands en mnd i året, når alle andre jobber og det snør? Eller ta en ridetur på en tirsdag? Eller bruke 700 kroner på en søndag, for å kjøre et gammelt lokomotiv - damptog, overvære et cowboyshow og se et eventyrslott?

Ikke selvmedlidenhet, men seier!

Og dette er ikke en selvmedlidenhets innlegg, langt derifra! Det er en seier. Det er en seier å ikke vente på folk. det er en seier å glede seg over livet, over opplevelser, selv når man må oppleve det alene. Det er frihet! Og hvor godt det er å kjenne frihet!

Eventyr og romanse

Livet handler om eventyr og romanse, sa en klok forfatter. (Boken "den guddommelige romansen") Jeg kan ikke være mer enig. Romantikken i et ekteskapelig forhold lar vente på seg, men som i boktittelen så finnes det en guddommelig romanse, som man kan utforske. Og det er blant annet gjennom å leve i den skapte verden, og nyte de opplevelser man kan ha (innenfor Bibelens rammer of course).

Som varefremmer kom jeg i snakk med en butikksjef, som spurte meg ut om livet mitt, og han kom fort til en konklusjon: "du er litt eventyrlysten, du?!". For et kompliment! :) Jeg hadde på en måte fram til da ikke tenkt på det sånn, men jo eldre jeg blir, og jo bedre kjent jeg blir med meg selv, gjennom Guds prosess med meg, så ser jeg at jeg blir mer og mer eventyrlysten. En stor grunn er fordi jeg trenger motiver. Trenger å ta bilder. Ta bilder av nye ting.

Livet mitt kan beskrives som et svart hull fram til et par år siden. Det gikk opp og ned, som for oss alle, men det gikk mer nede i dalen, enn oppe på fjellene fram til jeg ble 26 år. Da hadde jeg i noen år gått gjennom en prosess som har ført meg fra mørket til lyset, fra dalen til fjellet, fra ørken til oase. Og nå når jeg er mer på fjellet enn i dalen, er det blitt mer og mer viktig for meg å på en måte ta igjen det tapte. Alt jeg har gått glipp av må på en måte tas tilbake. Ikke på en stressende måte, men på en behagelig og fredfull måte.

Ta tilbake den tapte barndommen

Jeg kan få være barn igjen, på en måte. Barndommen min foregikk i tre rom: soverommet mitt, huset hjemme, og klasserommet. Det eneste rommet som noenlunde var trygt var soverommet. Utenfor de fire veggene var det kaos og smerte. Noen ganger brøt uværet også inn på skjulestedet mitt, men som oftest fikk jeg være i fred her. Jeg stengte meg ute fra virkeligheten, spesielt gjennom å lese masse. Bøkene var mine venner, og jeg husker godt at jeg fikk min beste karakter i norsk da jeg skrev stil om dette. Men da barndommen min bare besto av å lese om andres virkeligheter, eller andres oppdiktede liv, gikk jeg glipp av så mange opplevelser. Kanskje derfor jeg ikke husker så mye?!

Nå vil jeg ta tida tilbake. Gjenerobre, ta tilbake. Og jeg tror det er det som skjer i meg. Derfor jeg vil skape minner, oppleve eventyr og reise plasser, gjøre ting, se ting. Jeg vil oppleve det jeg mistet, det jeg ble frarøvet, det jeg tapte. Jeg skal vinne det tilbake. I og ved Guds nåde. Kjenner også at Herren ønsker dette for meg.

Bursdagene mine er bare en del av dette. Det er en dag som bare er min. Selv om alle andre synes gaver er oppskrytt, bursdager er oppskrytt, så vil i alle fall jeg holde fast på at jeg er verdt en dag i året. Og jeg vil også prøve å gjøre stas på andre på deres bursdager, så langt det lar seg gjøre.

Bursdager er til for å feire at vi er til, at vi lever, og at vi er spesielle. Alle bør ha en dag de feires, av venner, bekjente og familie. Vi bør bli lagt merke til, gjort stas på, bli satt litt ekstra pris på, få litt mer opmerksomhet enn vanlig.

En av de beste gavene i livet mitt

Helt på slutten her vil jeg nevne en av de beste gavene jeg har fått, uheldigvis er det en trist historie bak gaven, i omstendighetene rundt relasjonen med vedkommende, men det skal jeg ikke fortelle her.
Jeg fikk et dikt skrevet av personen som ga meg gaven, som omhandlet relasjonen til meg og personen, sammen med små, søte, hvite skjell pakket inn i en serviett, brakt med fra en strand i utlandet.

Gaver trenger ikke nødvendigvis å koste penger

Poenget mitt med å fortelle dette, er at gaven ikke kostet noe som helst. Den krevde noe tid, omsorg og en tanke om meg idet skjellene ble plukket og diktet ble skrevet. Dette har vært den vakreste gaven jeg har fått. Jeg har fått masse fint i gaver, det er ikke det, men denne gaven ble veldig spesiell, fordi den betydde så mye for meg. At noen har plukket skjell på en ferie i utlandet, at noen har skrevet et vakkert dikt som vekker følelser. At noen har brukt tid på å tenke på meg og at gaven reflekterer det, det er det som gjorde størst inntrykk på meg.

Gaver trenger ikke koste. De trenger ikke være store, flotte og dyre. De beste gavene er de som reflekterer at en er spesiell for noen andre, at noen bryr seg om en, at noen har tenkt på en idet man kjøpte, fant eller laget gaven. Men å få en slik gave betyr i alle fall utrolig mye for meg. Så dønn ærlig er jeg;)

Ord

Og ord. Må også nevne ord. Selvfølgelig skal jeg jo også nevne i forbifarta at dette handler om meg. Om hvilken kjærlighetsspråk jeg har, men jeg tror at det er noe sannhet i dette for alle... ?!

Ord. ord er noe helt spesielt for meg. Skrevne ord. Ikke små mye det lydhøre ord (om det ikke er tatt opp slik at jeg skal spille det om og om igjen, da). Men det skrevne ord. Kanskje har det noe med at jeg leser mye, og at jeg skriver mye. Og er veldig glad i begge deler. Men diktet som jeg skrev om overfor betydde mye fordi det satte ord på relasjonen, som betydde så mye for meg, men som skapte så mye smerte hos meg.

Følgesvenn i den svarteste natt

Jeg har to spesielle lapper i Bibelen mi. Den ene lappen er en oppmuntring fra den samme personen som ga meg diktet, da jeg var i en veldig mørk tid av utbrenthet. Den andre lappen er et lite valentine- dikt til meg fra en veldig god venn, en god følgesvenn midt i den svarteste natta. Denne sistnevnte er en venn som viste meg hva virkelig ekte vennskap er. Jeg har aldri opplevd lignende. Jeg innså nettopp nå at denne følgesvennen min var Herrens veldige velsignelse i akkurat den tiden jeg virkelig trengte det, for at jeg skulle klare meg gjennom denne svarteste natta jeg noen gang har hatt i mitt liv. Takk, Gud!

Å se tilbake nå er veldig spesielt. Jeg ser nå at denne følgesvennen er noe av det beste som har hendt meg. I den verste tiden i livet mitt, hendte også det aller beste i livet mitt hittil. Så sprøtt! Ja, Gud er sannelig god.

Med det får jeg bare si Amen, og Halleluja altså, for mer var det ikke å si etter dette;)