Interrailen har startet

Avskjed

03.00 var det bursdagssang for Ragnhild og avskjed for oss andre, utenfor minibussen på Bjerkely Folkehøyskole. De aller fleste på skolen hadde stått opp for å ta farvel med Global Image, som nå reiste på backpackertur til Vietnam og Kambodsja, og ei som skulle på Interrail i Frankrike og Italia, dvs.meg.

Lykken er aksellerering

Aksellereringen på flyplassen, i Norwegian sitt fly til Paris, satte et gedigent bredt smil på munnen min, da det er noe av det beste jeg vet om. Mens jeg nøt den store farten, som aldri blir stor nok, men i alle fall bedre enn i bil på norske veier, tenkte jeg på at det var godt ingen jeg kjente satt på raden min da jeg smilte fra øre til øre. Jeg kan nemlig ikke hjelpe for det. Lykken er aksellering. I bil eller i fly. Drømmen er jagerfly.

Gare Du Nord

Vel framme i Paris, spite vi mat på en lokal Texas grillbar, mens jeg ventet på Lydia, ei venninne som for tiden bor i Paris. (Hun jobber i sjømannskirken som ettåring.) Gare Du Nord kan ikke sies å være den minste stasjonene i Paris, men det er sikkert ikke den minste heller, for det er en vanvittig størrelse på disse metro- og togstasjonene her i Paris. Og her skulle jeg treffe Lydia. Etter en lang telefonsamtale og tråkking rundt forbi for å se om vi fant hverandre, kunne vi endelig gi hverandre en klem midt i det store kaoset av bilder, mopeder og folk.

Sacre Ceur

Lydia og jeg begynte å gå mot Sacre Ceur, men før vi kom så langt fikk jeg personlig erfare at noen menn i Montmartre er ekle! Men det ble fort glemt da Sacre Ceur åpenbarte seg for meg bak noen høye bygninger, og jeg fikk se den skjønne karusellen i forgrunn. Alle trappetrinnene ble inntatt gjennom pust og pes, før vi tilslutt kunne stå på toppen og se utover hele Paris (for en fatastisk utsikt!) og inn for å kikke i den berømte katolske kirken, like før høymessa begynte.

På egenhånd i Paris

Så var turen kommet til at Global Image, klassen min og jeg skulle skilles på Gare Du Nord. Og jeg var så overlatt til meg selv. Lydia hadde dratt til Sjømannskirken på jobb, så jeg skulle nå finne fram til leiligheten hennes på egenhånd. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Der sto jeg på Gre Du Nord, for meg verdens største togstasjon, med null peiling på hvor metroen jeg skulle ta var hen. Etter mye att og fram, spørring og leting, fant jeg fram (etter en times tid), men pga.metrobilletter i forskjellige soner, måtte jeg fram og tilbake på siste metrostasjon i sone tre, og med tunge kofferter, var ikke dette luksus altså. Jeg prøvde å puste inn og ut, og ta et skritt av gangen, og begeret rant nesten over da jeg måtte inn og ut av oppganger og heiser i bygningen der Lydias leilighet befant seg, i og med at hennes instrukser var mer eller mindre kryptiske. Etter å ha tatt feil tre ganger, fant jeg tilslutt leiligheten hennes, og sank sammen i stua hennes. Forutenom at det er lytt her, til andre leiligheter og ut i gaten, er det en veldig flott leilighet jeg nå skal få være i, i 12 dager til sammen.

Følelser

Blandet følelser. Backpacking er ikke noe for meg. Dårlig rygg, sviende bein og utålmodighet blir dårlig kombo på tur med tung bagasje. Eneste grunn til at jeg reiser, og denne gangen reiser på interrail er fotograferingen. Hadde jeg ikke vært interessert i foto, hadde jeg ikke reist! =)
Kjenner utfordringene kommer til å bli vanvittig store, alene på tur i Italia og Frankrike, med null språkkunskaper på deres territorie, men samtidig tror jeg at det vil bli bra, og at det kommer til å bli en opplevelse av unik art, og en minnerik erfaring å ta med seg. Dette vokser jeg på! =)