Femte dag interrail. Versaille

Gikk, gikk, gikk ...

Og jeg gikk, og jeg gikk.. og jeg gikk.. Uten egentlig å vite hvor jeg gikk, så gikk jeg, og gikk litt til.

Foran meg ligger veien lang..

Jeg var på jakt. På jakt etter motiver, og på jakt etter stedet Marie Antionette hadde da hun var i live. Så jeg gikk.

Innemellom gikk’ingen min – måtte jeg slappe av på strategisk plasserte benker langs disse enorme lange passasjene av linje- beskjærte trær – sikkert for gamlinger, og jeg måtte medgi at jeg brukte de mer enn gamlingene.

... Og bak meg ligger veien lang...

Min himmel

Da jeg endelig klarte å finne fram til, vel; gikk på er vel rettere sagt, Marie Antionettes plass, hadde jeg gått så langt at beina mine sved. Men det fikk bare være, for nå åpnet ”himmelen” seg for meg.

Jeg og Marie hadde nok kommet ganske så godt overens. Vi hadde nok ruslet rundt i hagen hennes hele dagen og kvelden lang, og snakket om vær og vind, om Gud, om livet, og om døden. Vi hadde satt pris på dammen med svanene og endene, de vakre husene i fransk landstil, og alle dyrene på gården ovenfor.

Dette stedet falt så i smak hos meg, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet inn her:

Dette er min himmel. I himmelen vil jeg bo her. Dette skal en dag bli mitt.:) Tror dette må være et av de vakreste plassene (i følge meg) på jord. Håper at jeg har fått festet en liten del av denne himmelens paradis på jord på minnebrikka mi. Det var verdt all gåingen.

Lykken er …

Da jeg gikk ut av hagen/ parken, fant jeg første bussholdeplass, i håp om at den ville bringe meg til togstasjonen, der jeg kom fra. Etter en stund på bussen skjønte jeg at det gjorde den ikke. Den brakte meg omtrent rett hjem i stedet. Lydia og jeg hadde tatt metroen gjennom hele byen, og så ut av byen igjen, før jeg dro alene til Versaille, og på bussen hjem igjen fant jeg ut at jeg hadde tatt en ganske lang omvei til Versaille, og siden jeg var helt gåen i beina, passet det meg ypperlig at bussen fraktet meg på rett side av byen, og det bare på langt under halve tiden av det jeg tok på vei til Versaille.

Lykken er å slippe en lang slitsom tur med mange byttinger i tog og metrobaner –og bli kjørt nesten til døra.

Paris

Paris er en spennende by. Nesten en uutømmelig kilde for fotografen, for poeten, for forfatteren, for kunstneren. Og jeg som vil være alt dette, så er jo absolutt Paris noe for meg. For her finnes det så mye, og så mye om mangt. Nå begynner metrosystemet virkelig å synke inn hos meg, og jeg har ikke trøbbel overhodet lengre, og det er så digg. Jeg er nok mer under Paris, på metrobanene, enn over, men jeg slipper å gå i hvert fall:)